Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Det er ikke luen som gjør futen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
224 Det er ikke luen som gjør futen
Han så allerede på lang lei at Jon Svebakken stod i glaset, og
der skygget han med hånden over øinene og så nysgjerrig ut, men
vendte sig derpå likegyldig vekk.
Per gav sig god tid. Å jo, det var nok det han visste; der kom
Jon svivende ut og lot som ingenting. Men nu skulde han nok bli
misunnelig, karen.
«Guddag!» sa Per.
«Guddag! Du er ute og går med tømmerhake.»
«Ja, der kom bud ifra tømmerfuten i går, så syntes jeg det var
best å være beredt. Du har vel fått bud du også?»
«Ja, jeg var jo med i fjor, så det er sjølsagt. Det er en lekker
hake du har.»
— Ja, det! Han trodde knapt det fantes maken der på elven.
— Å, mente Jon, ikke rettere enn han visste, så hadde han selv
omtrent maken.
Han kunde jo komme med den, så skulde de sammenligne.
Jon kom med sin, og de blev sammenlignet grundig. Og Jon var
slett ikke så kry som Per hadde ventet. Han minnet nok et par
ganger om at han hørte nu likesom til gammelkarene, men han
innrømmet at Pers hake iallfall hadde den fordelen at den var
nyere; men så fikk han nu lagt til, den viktigpompen, at det kom
ikke så meget an på haken, det kom an på hvem som holdt i
skaftet.
Det var ikke tale om annet enn at nu måtte Per få lov til å
møte op hos tømmerfuten. Faren gjorde nok innvendinger og mente
det ikke nyttet å melde sig i bare toppluen, det blir avdrag på
daglønnen; men det gjorde ingenting det, mente Per, for Jon hadde
ikke annet han heller; og moren måtte selv pakke durabelt i skrep-
pen til ham, for han aktet ikke å gå og late sig, som han nok
tenkte at en viss annen vilde gjøre, og arbeidskar må ha mat.
Allerede da solen spratt neste morgen, var Per utenfor stuen
til Martin med Stavom — det var der de skulde samles. Å jo, det
var nok det han tenkte at han skulde være først på pletten! Men
det varte ikke lenge, snart strømmet det folk nedover langs alle
veier, både unggutter, spreke løskarer og gamle husmenn. Snart
kom også tømmerfuten i langstøvler som gikk over knærne, ytter-
frakk, skjerf og skinnlue. Å jo, han kunde nok klæ sig, som bare
skulde gå og spasere og se på!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
