Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Seminaristen og andre fortellinger (1901) - Hvor sneen skinner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HVOR SNEEN SKINNER
Det er en underlig opdrift i den norske natur, kanskje ikke
minst om vinteren. En skulde nu synes at de to unge menne som
på ski i tyve graders frisk kulde gled bortover den umåtelige, skin-
nende hvite høifjellsslette, bølge op og bølge ned, hadde nok når
de var kommet så høit op — hadde over to mil bak sig og over
tre foran og bare den korte vinterdagen å gjøre på; men allikevel,
skjønt det var en krok, var de uvilkårlig uten å vite det kommet
like bortunder foten av Gråhø. Og der saktnet de farten, hadde
likesom vondt for å bøie av. De stanset og så langt op mot den
runde kollen, som reiste sig der tindrende i solskinnet, enda mer
lys enn den store flaten omkring dem. Den så så nær ut.
De så på hverandre:
«Klokken?» sa den ene.
«Elleve,» sa den andre.
«Skal vi ta toppen?»
«Vi kommer enda til bygden, til de ringer julen inn.»
Således gikk det til at de omtrent en time over middag stod
på toppen av Gråhø.
Og det enda de slett ikke var sportsmenn, som gikk for å ha
vært der, og enda det slett ikke oprinnelig hadde vært meningen
at de skulde på langtur på fjellet.
Det skulde vært en jul med kjøring efter de blanke landeveier
under lubne bjørnefelder til lag og dans i store lune stuer her i
den enes hjembygd, og så henimot nyttår en mange mils sledefart
ned til jernbanestasjonen og derfra op i den andre dalen for å inn-
vie det nye år hos den annens slektninger.
Og det hadde vært avtalt lenge, programmet hadde så å si vært
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
