Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - I. Sidsel Sidserk som spinnekjerring
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
252 Sidsel Sidserk som spinnekjerring
spratt sammen i en klump og reiste ørene, grisene stanset brått
midt i kløingen og lyttet — en kunde se det stod age av ham.
Så blev han igjen sittende og se opover. Neimen om han hadde
sett noe slikt før — kanskje det ikke engang var noe han trengte
å melde; han fikk ta sig en tur bortover veien og se litt nærmere
på det.
Han slo en stor bue på den buskete halen, satte riktig op god-
lunehalen sin og ruslet bortover.
Jo, det måtte nu være et menneske allikevel. Det begynte så
skinnbarlig å ligne Finn-Katrine, som pleide å gå der om vinteren,
men henne kunde det ikke være, for det var så altfor lite. Men
en vid, sid stakk var det, og frem under den stakk snuten av et par
store sko, som det var trukket avklipte grå sokkeføtter utenpå, og
ovenpå den var det en stor tull med strikketørklæ, og frem av den
stakk to stumper med røde grepvotter på. Ovenpå der var en mindre
tull strikketørklæ — det var nok hodet. — Bakpå ryggen var det
en stor bylt i et mørkt tørklæ, og foran hang et pent lite rødmalt
spann.
Bjørnen måtte riktig stanse og se. Den andre var også blitt vår
ham, stanset likesom tvilrådig hun også. Da gikk han ut til den
ytterste veikanten og blev stående og prøve å se likegyldig ut for
ikke å skremme. Den andre stiltret sig forsiktig frem igjen, søkte
tett op til den andre veikanten, svingte sig eftersom hun kom nær-
mere, så hun gikk helt på tverten, da hun var kommet midt for
Bjørnen.
Da fikk Bjørnen så vidt titt inn igjennem en liten åpning i den
øverste tørklætull, og der så den først en liten rød, opadstrebende
nesetipp, så en rød munn, som var trukket litt ut i munnvikene,
som den vilde ta til å gråte, og et par store blå øine, som forskrekket
var festet på ham.
Pytt, det var jo bare en liten jente, som var godt inntullet mot
kulden. Han kjente henne ikke, men — bi litt — spannet syntes
han nu han hadde sett før. Iallfall var det ikke lignament i å
gjøre sig morsk og skremme en slik en. Han kom uvilkårlig til å
lee på halen, idet han gikk over for å snuse på spannet.
Men den vesle jenten forstod det ikke straks, trakk sig enda et
skritt tilbake, så hun dumpet ned på baken ved siden av veien; da
gjorde Bjørnen et kast til siden, sprang litt foran, så sig tilbake,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
