Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - II. Bort fra Kikut slott
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
260 Sidsel Sidserk
det billedet hun da så bragte med én gang alt så klart og sørgelig
frem for henne; nu var noe forbi, noe som aldri kunde komme
igjen, nu skulde hun ikke komme til Kikut slott mer uten som en
fremmed, hun hadde ingen — ingensteds hjemme.
Og da tok hun i å gråte så sårt at alle som riktig syntes hun
hadde tatt det så pent og fornuftig før, måtte stanse og se for-
undret på henne.
De siste par vintermåneder var gått så fort oppe i Kikut slott
at Sidsel rett ikke visste hvor det var blitt av dem. Og dette kom
ikke minst derav at hun til alt det andre hadde fått så urimelig
meget å stelle med i fjøset.
Krokhornet var nu likesom hennes ku, og det var selvsagt at hun
skulde stelle den, for Blidros synte tydelig frem at hun heller ikke
vilde likt det om Rønnaug selv skulde gitt sig til å stelle en skarve
geit, som om den var en likeså viktig person i fjøset som hun selv
— for fjøset, det var nu hennes — det andre dyret fikk bare være
der av nåde.
Og så stelte Sidsel for Krokhornet, akkurat som hun så moren
stelle for Blidros; ja, hun fikk enda mer å gjøre i fjøset enn moren,
for hun lærte snart å melke den også, og Blidros, mors ku, melket
ikke nu den.
Og Krokhornet gav melk — hun måtte melke den tre ganger om
dagen —; det blev ikke vanskelig hverken for kaffefløte eller grøt-
melk, det blev endog til vafler en gang imellem.
Så kom våren, og den kom alltid tidlig oppi Kikut slott, lyng-
rabbene der som lå rett mot solen, var først i hele dalen til å stikke
op av sneen.
Og så var Sidsel borte og prøvde dem — det var noe så for-
underlig ved å trå på den bare jorden igjen; og dag for dag fulgte
hun med, hvordan de blev større og større, hvordan sneen gled
nedover, langsomt akkurat som sidserken på henne selv, når hun
løste båndet og slapp den, så den blev liggende som en stor ring
omkring føttene. For når sneen var glidd ned til den store stenen
hvor hun og Jakob hadde brukt å ha fjøs og ha kongler både til
kjør og sauer — da tok også de ytterste knopper på trærne til å
bli lubne og bristeferdige, det visste hun fra i fjor — og hun så
også efter dem hver dag nu — og da, da var den store dagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
