Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - IV. Til fjells
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sidsel Sidserk 273
Langsomt stiger de høiere og høiere, snart ligger hele dalen
under dem dyp og bred og lysegrønn. Grantrærne blir mindre og
glisnere, småbjørken tettere, snart møter de de første utsendinger
av krekling og kjerringris (dvergbjørk). Men så er de også oppe
over likanten.
Da er det som et tungt tak glipper, all tretthet er som strøket av
både folk og fe, hele fjellets vidunderlige ro og friskhet strømmer
mot dem, de er i en ny verden; foran dem ligger fjellet i uendelige
sletter og skråninger, til det taper sig langt, langt borte i blånende
fjell med hvite snestrimer over; og ser de sig tilbake, så er dalen
borte, sunket ned, på dens andre side ser de også vide fjellsletter
med blinkende vann og grønne seterbygder.
Alle puster ut, alle ser de sig om; det kommer slik ro over
alt; rent av sig selv ordner kreaturene sig på den stenete veien,
som bukter sig i det uendelige fremover, prøver ikke å stikke av
mer, men går jevnt og langsomt. Nu får også Sidsel Sidserk stunder
til å se sig om. Så vidt har hun aldri sett, og her oppe skal hun
være hele den blanke sommeren.
Hun føler sig med en gang så underlig liten i alt dette uendelig
store; men hun blir slett ikke angst, bare høitidelig og stille.
Hun kommer til å tenke videre fremover, ut over denne dagen
og denne sommeren, mange somrer fremover; engang skal hun også
være stor og voksen likesom budeien, som hun ser høit oppe på
hesten der langt foran, engang skal kanskje også hun sitte der og
ride i spissen.
Kløvhestene vil ikke gå langsomt under sin tunge bør, de langer
ut, forbi budeien, og snart er de borte over en fjellkam der langt
foran. Toget kommer langsomt efter, time efter time går det frem-
over, over åer og bekker, forbi setrer og myrer og blanke fjellvann.
Sidsel får endog sitte op og ri en stund istedenfor budeien, som
gjerne vil gå litt.
Det tar til å lakke mot aften. Så drar de høit igjennem et skar i
det fjellet som de så i det fjerne i dag morges, og så begynner det
å gå nedover igjen; de møter bjørk og en enkelt forkrøblet gran,
og nedefra kommer susen av en stor elv.
De er kommet ut på kanten av den seterdalen hvor Hoelseteren
ligger, og ser ned. Der nede på en slette ligger seteren fredelig og
18 — Aanrud II.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
