Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidsel Sidserk (1903) - VIII. Hjemme i Kikut slott
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sidsel Sidserk 299
henne hilse Jakob og si at han Jon Høgseth ikke vilde regne disse
dagene så nøie, siden det var Jakob som endelig måtte snakke
med søster sin. Han visste nok ikke at Peter hadde sagt akkurat
det samme i går kveld.
Og så hadde hun overgitt ham kreaturene sine og var begynt på
den lange veien fremover fjellet. Hun gikk og hun gikk time efter
time — hun hadde nu gått den seterveien ofte, men hadde aldri
før lagt merke til at den var så lang. Hun hvilte ved en benk,
tok frem nisten sin, spiste og drakk vann til, og så begynte hun
igjen. For å glemme at tiden gikk langsomt begynte hun å telle
skrittene, først til ti, så til hundre, og for hver gang hun var ferdig
så hun tilbake for å se hvor langt hun var kommet; det forslo
ikke det minste; så vilde hun telle til tusen, men da hun var nesten
ferdig, hugset hun ikke om hun hadde åtte eller ni hundre, og så
tok hun fire hundre til for å være aldeles sikker på at hun ikke
hadde forregnet sig.
Det gikk imidlertid ikke fortere for det, og det var allerede sol-
nedgangstid over dalen da hun kom så langt at hun så ut over
den og ned; skyggen var så vidt begynt å krype opover på den
andre siden, ovenfor den skarpe skyggelinjen lå hele dalsiden ennu
i rødlig aftensol; men skyggen åt sig jevnt opover.
Da glemte Sidsel å telle skrittene mer — det skulde være mor-
somt å prøve om hun ikke kunde nå solen igjen før den var gått
forbi Hoel, som lå og skinte der over.
Hun la på sprang ned gjennem lien; men det tok tid likevel —
da hun kom ned i dalbunnen og skulde begynne på bakkene, var
solen gått ned; hun så bare det siste glimt av den i de øverste gran-
toppene og et lite blink i det samme den slapp ruten oppi Kikut
slott.
Da stanset hun og pustet ut; det var så stille og varmt og lummert
der nede i dalen — anderledes enn på fjellet; hele jorden åndet
likesom ut i det samme solen var gått, en underlig tung duft, som
gjorde at hun med en gang blev så angst og beklemt; det var like-
som hun skulde ha gjort noe galt, som hun ikke kunde hugse. Da
kom hun til å tenke på at hun skulde ha sendt førebud, folk i dalen
blir alltid så engstelige for at det skal være noe galt på ferde når
det kommer uventet seterbud, og det vilde nu være for galt om
noen skulde komme og skremme Kjersti Hoel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
