Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andre kjerringemner - Vesle-Marthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
320 Veslemarthe
inne som ute: inne i kammerset lå hennes mor og stridde mellem
liv og død.
Hun var blitt syk for vel åtte dager siden, plutselig, hadde i den
skarpe vårluft fått en heftig lungebetendelse. Doktoren hadde vært
der flere ganger, og nu siste natt hadde han vært der hele tiden,
det viste den store hunden som lå ute på hellen.
Den første dag var Veslemarthe inne hos henne; hun lå da og
ynket sig, og Veslemarthe gråt og syntes det var slemt moren
skulde ha det så vondt, men hun forstod ikke riktig, før om kvel-
den da hun hadde lagt sig, og faren kom og sa at nu fikk hun be
til Gud at de fikk beholde mor. Hun hadde ikke tenkt sig at de
kunde miste henne. Da bad hun rett inderlig, og hun trodde nok
det vilde hjelpe; han hadde vært så inderlig snild før, som ifjor
da hun bad ham om kjelke. Faren kom med den et par dager
efter, enda han slett ikke visste at hun hadde bedt om den.
Men da hun kom ut i kammerset dagen efter var det så underlig.
De andre gråt, og moren lå der med et så besynderlig fremmed
smil og talte så meget rart som Marthe ikke skjønte, om at hun
og gamle prostinnen akte på kjelke. Men til slutt sa hun at gamle-
prosten kom efter med et helt hestelass med sjokoladekaker. Da
gikk det et stikk gjennem Veslemarthe. Det blev med én gang
likesom det var hennes skyld alt sammen.
Det var nok ikke å vente at Gud vilde hjelpe henne denne gan-
gen, for han visste saktens om den sjokoladekaken som moren hadde
gjemt i skapet og som Veslemarthe hadde spist op uten lov. Hun
hadde nu slett ikke tenkt på å spise den heller, vilde bare se på
den; men så var hun kommet til å brekke av et lite stykke, det
var ikke så stort at de kunde se det engang, og hun hadde ikke
tatt mere den dagen. Men så blev det litt hver dag, og så visste hun
ikke ordet av før det ikke var mer igjen. Først da kom hun til å
tenke på hvor galt det var, og hun hadde også tenkt å si det til
moren; men det drog ut dag for dag, og så blev moren syk.
Hadde enda moren vært såpass ved samling at hun hadde fått
sagt det, så kanskje —?
Å mei, nei, det var ikke å vente at Vårherre vilde hjelpe henne
nu, likte kanskje ikke engang at hun bad ham!
Hun kunde ikke gråte, bare snudde sig og gikk, så fattig, så fattig
ut av kammersdøren gjennem stuen og ut på dørhellen. Hun følte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
