Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andre kjerringemner - Vesle-Marthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ar Veslemarthe
å holde pusten og lure sig frem, hun forsøkte å springe, men hver
gang når hun var den ganske nær så hennes hjerte hoppet i spent
forventning, flyttet den. Nu var de igjen tilbake til den store bjør-
ken, hun så den så tydelig, hvordan den bredte halen ut til en
vifte og vippet med den for hver gang den gol. Nu var hun like
ved. Bare den vilde sitte de to-tre skrittene! Hun holdt pusten, sam-
let krefter til et sprang. Det vimret for hennes øine, det banket i
hennes tindinger — bare —! Da lettet den!
Spenningen hadde vært for sterk, i hikstgråt sank hun sammen
under den store bjørken.
Det gikk som en befrielse over hele gården da doktoren hen ved
middagstid meddelte at nu var krisen over. Den syke hadde slått
øinene op og var ved samling. Den første hun spurte efter var
Veslemarthe. De vilde hente henne — hun var ingen steds å finne.
Nu først begynte de å huske på at hun hadde gått så underlig en-
som og stille og forlatt omkring i disse dagene, da ingen hadde
hatt tid eller tanke for å ta sig av henne, det var riktig synd på
Veslemarthe, men nu skulde det nok bli anderledes igjen. De lette
høit og lavt, ute og inne, ingen steds spor av henne. Det steg til
angst, snart var hele gården med, angsten forplantet sig til den
syke, og hun spurte igjen. Da blev doktoren bange, de måtte se
å finne på et påskudd så lenge — den syke tålte ikke minste sinns-
bevegelse — og se å finne henne snarest mulig.
Han fikk en idé — hans hund. Hvor hadde de sett henne sist?
Oppe på bakken. Hadde de et plagg som hun hadde brukt? Det
fikk han, gikk op på bakken og kalte på hunden. Den kom sprin-
gende i glade hopp og logret med halen. Han holdt tørklæet bort
til den; den snuste til det og så op på ham. Så pekte han ned på
bakken hvor han så noen hadde sittet. Den snuste også der og så
igjen på ham med vaktsomme, spørrende øine.
«Ja vel!» — og doktoren tok et par skritt. Hunden forstod, tok
straks sporet, mens halen viftet ivrig, og sprang noen skritt bort-
over, stanset så igjen og så sig spørrende tilbake.
«Ja vel!» — og doktoren vinket ned til de andre: «Dere behøver
ikke å følge, nu skal nok jeg finne henne,» — og han fulgte raskt
efter hunden som sprang logrende et langt stykke foran, bortigjen-
nem bjørkelien.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
