Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Småfe (1906) - Linerlen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
334 Linerlen
sette sig inn til kvelds, var det så uheldig at naboen fløi for hårdt
til — han var nok så glad fordi han var så nær hjemmet — han
traff en kvist og knekket to vingefjær. Han kunde da ikke komme
lenger, og han og hans make bestemte sig til å bli nede i dalen i
sommer. Da blev det så at de to unge skulde få redet hans fra ifjor
så slapp de å finne nytt, for det var slike unge aldri forsiktige nok
med, det hadde alltid slik hast. Og så var de bare fire igjen da de
i den lyse morgendemring steg raskt op gjennem lien. De fulgte
de unge innom såvidt for å se — jo redet var urørt og lå trygt til.
Men de gav sig ikke til å hvile, enda de hadde fløiet så langt. Også
med dem hastet det med å komme hjem. Og nu satt de på seter-
taket.
Lifligere sted fantes nu ikke, så vidt de hadde fart. Fritt lå det,
så en kunde se utover blåne bak blåne på alle kanter, sol var der
og sagte vind og fint gress som duftet så skjært og stod og tøiet sig
i vinden. Og føde var det nok; nedenfor lå granskogen helt ned til
elven, og der yrte det av de fine langbente mygg og den små knott,
og om sommeren, når kreaturene kom op trengte de ikke engang
å umake sig så langt, for da kom flyet i tusenvis sammen med bø-
lingen, helt inn i fjøs og saufjøs; da var det bare å vippe fra kurygg
til kurygg og hente dem, store fete klegg til hovedmat — og det
kunde nok trenges for da var der unger, og det var utrolig hvor
meget slike kunde ete — og så de fine, langbente mygg til eftermat.
Og kyrne var så blide fordi de fridde dem for flyet, visket ikke
engang med rumpen når de hoppet bortover ryggene deres og ventet
til kleggene fløi, for det var alltid morsomst å ta dem i luften.
De satt en stund stille og så sig om; så sa linerlefar velkommen
hjem til maken sin, og hun sa takk i like måte. Så begynte de å
trippe omkring. Først fikk de se til redet under fjelen som gikk
rundt omkring peispipen oppe på taket; jo det var der ennu, litt
flatt og forpjusket, men det skulde ikke stor istandsettelse til. De
fikk se sig om litt først, om det var noen forandringer, og om hvor-
dan det var med føden.
De hadde nok vært litt tidlig ute iår; sneen lå borti de høieste
fjellskråninger, og noe fly i luften var det ennu ikke, det de kunde
se. De kunde ikke skjønne hvordan stærene som også bare levde
av fly, kunde greie sig, de som kom mens sneen ennu lå hel. Men
nu var det jo ingen sak; gresset piplet allerede grønt op ute på
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
