Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Småfe (1906) - På kirkeferd
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
350 På kirkeferd
Jens visste intet å svare og så sig bare hjelpelgst omkring med
flakkende øine. Peder Hoel så det og sa godmodig:
«Å, det blir vi nok forlikte om, hans Jens vil ikke være urimelig
mot mig.»
«Du får rådføre dig med ham Ola,» fortsatte Kråkåper, «han vet
hvad det skal være! Han har i årslønn tre økseskaftemner av låve-
veggen, og da kan nu ikke du nøie dig med mindre enn skriken av
grisen når vi stikker den til jul. Eller hvad mener du, Ola?»
De andre lo. Ola begynte å skjelve i munnvikene så de grå skjegg-
stubbene rystet, og så sa han med sakte og skjelvende stemme:
«Jeg hadde slitt mange økseskaft jeg, før —» lenger kom han
ikke, for stemmen sviktet.
Jens så igjen på ham, syntes synd i ham fordi han så så gammel
ut. Og med det samme gikk det også op for ham at de to satt
sammen nederst, at de ikke var som de andre, og at de var de rin-
geste her som de andre torde gjøre løier med. Han fikk slik inder-
lig lyst til å hjelpe den gamle og så sa han:
«Når du, Kråkåper har slitt så mange økeskaft som han, så tror
jeg knapt du kan tygge grøt engang —, men du sliter vel ikke hårdt
på dem kan jeg tenke.»
Nu lo de andre av Kråkåper, og han reiste sig fra bordet i fullt
sinne; men fra den stund var det ubrødelig vennskap mellem de
to legdkaller, Jens og Ola, og det falt sig da også slik at de fikk
kammers sammen.
Og Jens kom ikke til å angre på det. For det var nu så urimelig
meget rart Ola kunde fortelle om gamle dager, både fra den tid
han var husmann hos gamlepresten — ja, han som var der i bygden
ennu — og lenge, lenge før, da han var gjætergutt og så bjørn, og
eftersom han fortalte var det som han hugset mer og mer, så det
aldri blev ende, ja til slutt hugset han endog gamle viser om riddere
og troll og prinsesser, så en skulde aldri hørt så meget rart. Men
så hadde også Jens noe å fortelle, for han kunde lese både i bøker
og aviser, — han visste om folk som kunde flyve i luften, og skib
som kunde gå under vannet, uten at det kom en dråpe inn i dem,
ja noe som var enda rarere, — det var sommesteds folk kunde
snakke sammen så det tydelig hørtes, enda de var mange mil borte.
Således snakket de to sammen sommeren igjennem om alt det
rare som hadde vært og som var i verden. Når de ikke var sam-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
