Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Småfe (1906) - Topplue og dalerslue
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Topplue og dalerslue 375
farlig, men det var alltid noe fanteri med menneskene, hvor små
de var.
Den gjorde et par lange hopp, smatt igjennem et hull i gjerdet
og skvatt på kryss og tvers inn i vidjekrattet på den andre siden.
Der satte den sig velgjemt og kikket.
Jon stod først litt, så la han på sprang, akkurat dit han hadde
sett den. Der blev han stående igjen, knyttet hendene og hyttet
mot hullet i gjerdet. Så satte han raskt vottene mellem knærne,
bet tennene sammen og begynte å famle efter noe blankt han hadde
hengende om halsen. Da han hadde fått fatt på det, skyndte han
sig til hullet, riktig som om det hastet.
Jo sannelig hadde han ikke, så liten han var, av disse dumme
messingtrådsnarene! Og knyttet den op i hullet!
Jo takk, det var for godt kjent, det var mange andre hull i gjerdet!
Snart var han ferdig, stilte sig på skiene, så sig langt tilbake og
akte nedover. Det siste haren så var toppluen som blev borte under
bakken.
Jon var vel omtrent åtte år nu, men han var en riktig kar likevel;
for det var nu han som var ansvarlig for Nyplassen i vinter, det
var han som var husmann under Storberg, ham Storbergen skulde
holde sig til når det var noe. De var blitt enige i høst alle tre,
både faren og Storbergen og han selv, dengang Storbergen sendte
far hans avsted for å drive ut den svære skogen han hadde der
langt, langt borte, helt borte ved Sverige. Ja, han hadde påtatt
sig det på den måten at det skulde gå rett og riktig til: han skulde
gå i gården når Storbergen tilsa ham, og de skulde ha sitt eget
mellemregnskap; Storbergen skulde værsgo skrive op, han vilde
ikke ha mer enn han fortjente! Ja, det fant de alle så rimelig,
og så var faren reist.
Jon og moren og vesle Ingrid hadde da vært på Storberg både i
potetoptakningen og i slaktningen, og Storbergen hadde da også
behandlet ham som sin fornemste husmann og spurt ham om både
det ene og det annet.
Det skulde vare til jul. Men så en fjorten dager før jul var Stor-
bergen selv kommet og hadde spurt ham om han vilde være så snild
å fungere en måneds tid ennu, det var gått så skeis med tømmer-
driften, fordi sneen var kommet for tidlig, faren kunde ikke komme
hjem til jul.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
