Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Småfe (1906) - Topplue og dalerslue
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Topplue og dalerslue 377
Jo, den vilde Storbergen kjøpe, hvad hadde han tenkt?
Han syntes den var så stor at den måtte være verd en dalerslue.
Ja, da fikk han få seddel og gå ned til kremmeren og få en da-
lerslue, for bedre handel syntes Storbergen aldri han hadde gjort.
Jon tøflet avsted, og om ikke lenge kom han igjen med en fin
skinnlue som han måtte sette på så Storbergen fikk se.
Jo, det var annet til kar! Nu kunde han være bekjent av å kjøre
til kirken!
Jon pakket luen inn igjen, — mor skulde ikke se den før jule-
morgen. Og så fikk han det travelt, — han måtte tidlig op imor-
gen og hente haren.
Da han skulde gå, sa Storbergen:
«Det er sant, jeg har gående en rev der oppi Nordenget, jeg, du
er vel så snild å se efter den litt også du!»
Jo, det skulde Jon gjøre.
«Jeg har satt saks til den under berget der straks sønnenfor; du
får passe dig at du ikke kommer borti; den kan være farlig.»
I måneskinnet den kvelden hoppet igjen en langbent hare om-
kring på den skinnende sne oppi Nordenget, spiste knopper og
spisset ørene. Den var så trygg, — det farlige hullet visste den å
vokte sig for.
Men inne under en tett busk lå noe brunt flatt bortover sneen,
og fra det skinte et par øine som glødet. Haren skvatt forbi, mer-
ket ikke noe, et veldig hopp, så en lang brun hale stod som et styre
ut i luften — den kjente et knekk i nakken, og — så kjente den
ikke mer.
Da den røde toppluen om morgenen stakk op over bakken i
Nordenget var det stille; intet rørte sig, men på den opsparkede
sne lå det noen ulldotter og et par lange avrevne ører av en hare,
og over gjerdet og bortover sneen gikk det forsiktige, fordektige
får efter en rev.
Jon blev så harm at han skalv og fikk gråten i halsen. Snaren
stod der like urørt, og der hadde den skjelmen tatt haren hans,
akkurat som den skulde til å gå inni!
Han fikk med engang slik lyst til å nå den, slå den, søke hevn
at han uten tanke satte efter på sporet. Det gikk i forsiktige kroker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
