Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - I. Påskemorgen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6 Sølve Solfeng
også det, sa bestemor. Det hadde en nok hørt. Hun visste bare
én som hadde sett det, og det var Gjermund Snertingdalen, og han
hadde da også, så lenge han levde, vært mer gladværen enn andre
folk, og alt hadde føiet sig for ham. Hun hadde selv en gang
prøvd, som ung jente, enda hun ikke kunde si at hun hadde lidt
av tungsinn, hverken da eller senere. Men hun fikk ikke se noe;
i solrenningen blev det overskyet.
Det var ventelig, for ikke var hun født på en søndag, og så hadde
hun vel snakket om morgenen også?
Ja visst hadde hun snakket. De visste ikke noe om at det var
galt. De hadde vært et helt følge op til foten av Suluhø. Hun
var i nabobygden på den side av åsen den gang, som han vel visste.
Men hun hadde gått op alene. Harmelig at hun ikke hadde visst
det var galt å snakke.
Så var det blitt stille en stund, og så hadde bestemor plutselig
sagt:
«Men Sølve han er født på en søndag.»
Bestefaren svarte ikke noe til det, men reiste sig og så ut av
vinduet.
«Det blir klart inatt,» sa han, «og månen blir oppe langt ut på
morgensiden.»
«Hvor lang tid tro en kunde trenge til Suluhø nu?» sa bestemor.
«Skaren ligger hel, så en kunde gå midt igjennem skogen. En
greide det pent på en tre timers tid. Gikk en når sjustjernen stod
rett imot peispipen og fjøsmønet, da vilde vel klokken her være
omtrent ett, så rakk en sikkert solrenningen. Og det vilde være
pent å gå og lett å finne frem, en vilde se rundingen av Suluhø
gjennem hele skogen.»
Så hadde de ikke sagt mer, men de hadde sett så underlig
på ham.
Sølve skjønte nok at de hadde sagt alt dette likesom til ham, og
han hadde hørt vel efter. De passet sig nok for å la sig merke
med noe, selv om de hørte ham; de vilde nok ikke narre ham til
å snakke.
Han kom sig raskt frem på gulvet og smatt i buksen. Livremmen
fikk han spenne fast, det blev lenge til han fikk mat; for han
vilde ikke være den som tok med niste på en slik tur, enda beste-
mor hadde laget til. Han satte sig på gulvet og trakk strømpene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
