Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - II. Matklokkene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sølve Solfeng 19
Nei, ikke som de kunde høre hit. Men det var en ute i stor-
bygden som sa «Kjøtt og kål, til hvert mål». Forresten kunde han
fortelle at de hadde egne navn også disse låtene i matklokken.
Nu skulde han hugse på at han hadde hørt Kjelle-Sullen, Husmanns-
marsjen og Jagapå’n. Hvis han så utover og så folkene, som nu
begynte å trekke til gårds, så vilde han se at de ikke gikk likedan.
Der kunde han se: På Bø, hvor de gikk efter Husmannsmarsjen,
kom de så langsomt den ene bent bak den annen, men langt efter;
på Skagamo gikk de snart fort, snart stanset de, og den ene stakk
forbi den annen; men på Kjelle — —
Da hørtes med ett et høit skrik rett bak dem oppe i engen. De
snudde sig raskt og så bestemor komme løpende med høie skrik
og vinket med armene.
Hvad i all verden —! Da så de forbi henne, og lengere oppe
i retning av Solfeng veltet en tykk, nesten sort røk i heftige hvirvler
op i luften.
Tore skjønte straks hvad det var.
«Ut på hammeren og huj, gutt!»
De sprang begge ut på stupet, satte i å huje så det ljomet over
dalen, og svinget med armene så det lyste i skjorteermene.
Folkene der nede stanset og så op, forundret. Tore vinket bak-
over. Nu var vel røken også steget så høit at de så den over
hammeren, for plutselig slapp de alt hvad de hadde i hendene,
og la på sprang, noen mot veien som førte utenom hammeren op-
over mot Solfeng, andre mot gårdene for å hente bøtter og
redskap.
Så la også Sølve og Tore på sprang hjemover, glemte endog å
se efter bestemor, som var sunket ned på en sten midt borte i engen.
Da de nådde frem, stod allerede stuen i lys lue, og røken veltet
sort op fra torvtaket.
Det var tydelig at varmen var begynt oppe i skjæreredet, skjæ-
rene hadde kommet til å dra en pinne som det ennu var varme i,
rognens krone var nesten helt avbrent.
Tore så straks at det var ingenting å gjøre.
Han sank ned på en sten, og der blev han sittende med armene
hengende slapt ned og se inn i ilden. Sølve stod ved siden.
En stund efter begynte folk å komme til; det tok tid å nå helt
op til Solfeng, selv om de løp. De kom i regelen i full fart med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
