Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - III. Tunkallen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sølve Solfeng 23
hestene, hadde de med både mat og drikke og hilsen fra Berit
Kjelle at de vel kunde trenge litt i livet, og at de fikk være vel-
komne til Kjelle. De holdt alle sammen måltid oppe på stabburs-
trappen, og da var de alle likesom blitt mer lettværne og glade,
men bestemor hadde ikke vært god for å ete, hun kom på gråten
rett som det var.
Så hadde de lesset på og var ferdige, men måtte vente på kyrne
— geitene var kommet for lenge siden, — men det var varmt om
dagen, og kyrne hadde nok tatt langt opover i høiden. Endelig
hørte de bjellen, og en stund efter kom de frem av skogen, Gull-
horn først som sedvanlig og Morskoll bakefter. Da de var kommet
så langt frem at de så, stanset Gullhorn — han syntes ennu han
så henne — videt neseborene ut, snøftet og satte i å raute så langt
og underlig som de aldri hadde hørt før; og da hadde bestemor
tatt til å gråte igjen. Men da hadde de skyndt sig å ta dem i
bånd, og to karer dro avsted med dem. Da var det også begynt
å haste med bestemor, hun vilde være med straks. De måtte sette
henne på den ene langsleden, hun var ennu så låk at hun ikke
orket å gå. Så hadde de dratt avsted. Først karene med Gullhorn
og Morskoll, så Peder Kvernhuset med flyttelasset og en kar til å
støtte det, så den andre sleden med bestemor og Ivar Kjelle og
bestefar til å støtte henne en på hver side, og til sist Sølve med
Blåsale, bjellegeiten, i bånd, Kvitlin fulgte med av sig selv. Det
siste han kunde hugse han så da han dro fra Solfeng bakefter alle
de andre, var at det gløste gult i øinene på katten, som satt igjen
på stabburstrappen. Den hadde de ikke tatt med, for bestefar sa
at klodyr skulde de aldri flytte. De kom selv hvis de vilde.
Så hugset han ikke stort mer, bare at han var blitt så trett, og
at det hadde gått svært tungt og smått nedgjennem Skagamobrek-
kene. De var kommet inn gjennem en grind, inn på et gårdstun,
hvor det stod et stort tre, og hvor det var urimelig mange hus som
han syntes var himmelhøie. Det hadde kommet en tykkfallen venn-
lig kjerring med grått hår og tatt imot dem, de kalte henne Berit
Kjelle, og det var nok kjerringen selv, og hun hadde ført dem inn
i en svært stor stue med brede benker langs veggene og et bord så
langt at det nesten rakk fra den ene vegg til den annen, og hadde
bedt dem sette sig borttil og få mat. Men bestemor hadde ikke
vært god for noe, hadde bedt om å få legge sig. Han selv måtte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
