Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sølve Solfeng (1910) - IV. Ny bestemor
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28 Sølve Solfeng
hadde hjerte for både med för og annet. Bestefar hadde nok sagt
at det var noe rent merkverdig dette at han for alvor blev tatt for
selve tunkallen første dagen han var på Kjelle, og at det var et merke
som betydde noe mer enn de kanskje tenkte, og at han slett ikke
trengte mislike at de kalte ham så. Men det var nu litt leit likevel,
det var likesom de drev ap med ham når de sa det —; han hadde
ikke hørt at noen annen på gården hadde annet navn eller gikk
for annet enn han var.
Det var bestemor som var låk, det var til henne de hadde vært
efter doktoren. Men Sølve tenkte ikke noe større ved det. Han
visste ikke noe om sykdom ennu og ennu mindre om død. Han
hadde nok hørt at både mor hans og far hans var døde engang,
men det hugset han intet om. Visst syntes han det var leit at
bestemor skulde ha det vondt, — det hadde hendt at hun hadde
ligget et par dager før også oppi Solfeng, men da hadde bestefar
doktorert på henne selv, og hun var kommet op igjen. Hun hadde
nok liksom vært så rar mot ham idag tidlig, hadde strøket ham
på håret og sett stort på ham; men han tenkte nærmest det var
for dette uvante at doktoren skulde komme — hun var så nær-
tagendes bestemor —; hun kom nok snart op igjen, — og det ventet
han på, det var så meget nytt han skulde syne henne. Dette med
doktoren var vel bare noe som skulde så være her nede i bygden.
Han stod og kiket. Peder Kvernhuset spente Rauen så om-
stendelig og høytidelig fra og tok av den blanke selen. Og der
leide han den inn i stallen, den skulde nok få för nu, den hadde
gått så langt før de slapp den på beite.
Da Peder var kommet vel inn i stallen, smatt han frem, han
måtte se på den underlige kjerren; skulde en ha sett så rart, var
ikke setet hengt op i to store fjærer som gikk i en bue ut bakover
og så krøllet sig op og fremover igjen, jo den måtte være god å
sitte i. Montro han skulde prøve!
Men hvad er det? Sannelig trodde han ikke at Peder Kvern-
huset gikk og snakket med sig selv inni stallen! Ja det måtte han,
for det fantes ikke et liv i nautgarden nu. Det var så langsomt
og høitidelig og knotende, akkurat som da han hadde hørt presten
på stolen i kirken.
Sølve lurte sig bort til døren og lyttet. Peder var stanset, men
nu begynte han igjen, og Sølve hørte:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
