Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fyrabendsarbeide (1921) - Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Da Ola Nordlien holdt på å miste sjela si 83
tenke over det, og så er det visst best jeg går igjen og overlater
dig til dig selv.»
Han hilste Guds fred og gikk like stillferdig ut som han var
kommet.
Ola blev stående med åpen munn og se på døren som lukket sig
efter ham. Rønnog sank ned på peiskrakken og tok i å gråte —
det hadde satt sig så rart under bringen hennes dette med sjela til
Ola som han holdt på å miste. Hun visste nok at en kunde både
banne og gjøre det som verre var og få det tilgitt; det var det sakra-
mentet var til, men når en blev nektet så var det jo plent forbi.
Og så skammen, — slikt var aldri hendt bedre folk der i bygden,
det visste hun visst!
«Å Ola, Ola, du får for denne ene gangens skyld lye mig, gjøre
dig myk og la gamlepresten skryfte dig!»
Ola hadde nu tenkt over dette både vel og lenge. Det var jo på
en måte hans egen skyld med den forhakkende banningen. Men
han måtte harmes lel. Han kunde gjerne latt være dette, han Pål.
Det kunde vel være at han trodde han hadde gjort riktig — disse
leserne skjønte Ola sig ikke på, de var nu engang anderledes enn
andre folk, ingen annen kunde ha gjort det, det visste han visst;
men han trodde nu likevel ikke Pål hadde hatt så svært meget
imot å gjøre ham denne pretten. Han var jo slik han gjerne vilde
rå, han Pål også, men han fikk aldri sitt igjennem mot Ola.
Men hvordan det nu blev eller ikke blev — han måtte greie dette
på en måte. For det gikk ikke an, nei det gikk skinnbarlig ikke
an at Ola blev borte fra altergangen. Og slett ikke efter at alle
visste han hadde skrevet sig. Det var skikk og bruk der i bygden
at en skulde gå to ganger om året, en gang om våren og en gang
om høsten. Og det var en god og grei skikk. Om våren fikk en
unda det en hadde gjort om vinteren, og om høsten det en hadde
gjort om sommeren som gjerne var noe mer — tok noen til å renne
oftere, eller blev rent borte, så visste en at det var noe særlig, da
hadde de gjort noe ekstra. Og Ola hadde holdt denne skikken så
lenge han kunde hugse, han var alltid en av de første som skrev
sig, og også en av de første som gikk frem til knefallet — som
rimelig var — de gjorde vei for ham. Og nu skulde han bli borte!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
