Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - I. Skarvangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
140 Jo-karene i Skarvangen
kanskje hadde gått for nær da de tok bufeste, de underbuendes,
tuftekallen på gården, trollene i hammeren, nøkken og kvernknarren
i bekken og hulderen inn over alle hauger i fjellet bak dalen.
Slik omtrent er det gått til, enten busetningen skjedde i sten-
øksens tid, eller lenge efter at de hadde lært å støpe bronse og
hamre jern til odd og egg, ja til ikke så uminnelig fjernt fra vår
tid. Og slik omtrent vil vi skjønne at det må være gått til i den
lille bygderep som heter Ligrenden.
Og når vi nu har fått fremmedkaren til å tro og skjønne dette,
så slipper vi ham ute i Storbygden og lar ham fare videre efter all-
mannveien, mens vi frister å finne og ta den vei de første bumenn
må ha fart.
Storbygden er en stor kvelv inn i fjellsiden, og alt eftersom han
kjører frem over flaten — her er også den dyrket — ser han at
lien blir brattere og brattere og nærmer sig ut mot elven, til slutt
går den i sterk skråning like ut til, og der skjærer veien inn. Det
siste han ser av Storbygden er en grå gård høit, høit oppe og fra
den ene stripe på skrå videre bort gjennem lien i samme retning
som han farer. Og så ser han ikke mer på denne siden av dalen,
bare en bratt styrtning over sig og elven under, og videre kroker
og krangler veien sig frem ut og inn, somme steder hugget inn i
selve berget.
Det siste han så i Storbygden, stripen på skrå bort gjennem
lien, det er nok den gamle, og i fordums dager den eneste vei som
førte til Ligrenden, når en da ikke kom på tvers over fjellet. Denne
vei går lenge på skrå opover, men endelig gjør den en sving ut, vi
er oppe på kanten av Svarthammerhalsen. Der stanser vi og ser oss
tilbake, derfra har en det fagreste utsyn over Storbygden, hvor
gårdene ligger i to rader over hverandre, og kirken der oppe blandt
de øverste, enda det også er gårder, men nyere, nede på flaten. Men
vi må videre, nu går veien ganske flat bortover, over den brede
bergaksel som kalles Svarthammerhalsen, snart er Storbygden like-
som sunket ned bak oss. Vi går gjennem et søkk som en slett ikke
kunde få øie på noen steds nedenfra, og langt om lenge øiner vi en
mørk fjellvegg langt foran til siden, det er selve Svarthammeren.
Først ser det ut som veien tar like på, men med ett tar den igjen
til å skråne nedover gjennem en li, lik den vi gikk op på
den andre siden, Svarthammeren trekker sig likesom bakover
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
