Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - II. Jo-karene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
152 Jo-karene i Skarvangen
Å jo, nu fikk de igjen fordi de vilde legge ned kvernene! Det
var nok snaut det bare var en tømmerstokk som hadde tatt dem.
Og den var iallfall gått utenom hans kvern.
Dette blev det som gav Jo tanken. Det var vitterlig at de ikke
vilde bygge op kvernene igjen, de bare lo av at de var gått, nettop
som de ikke mer hadde nytte av dem. Og på Skarvangen blev det
også slutt, på Li var det så lite ungfe at de ikke vilde ha bryet
denne vår.
Jo blev liggende i kvernen den vanlige tid, men möl ikke mer,
fordi det ikke var noe å male. Det var så ødslig når kvernen ikke
gikk og kanskje aldri skulde gå mer, han gikk og skottet opover
til Skarvangen.
Da det led over jul kom han til Limannen og bød til at han
skulde skrive fra sig kåret på Li dersom han fikk Skarvangen og
Likvernen til eie og en vårbær ku til låns de to første år.
Ja, Limannen hadde ingen gagn av Skarvangen mer og ennu
mindre av kvernen og ku hadde han også nok av. Men han syntes
nu ikke det var vett i at Jo skulde legge sig til alene der oppe,
han fikk tenke på dette.
«Jeg henter svar Kyndelsmessedag,» sa Jo.
Når Limannen nevnte dette for andre, syntes de som han at det
var fåvett av Jo å tenke på slikt, han måtte ikke få lov. Men det
som gjorde utslaget var at da han kom til å nevne det for far-
søster sin, hun Kari Ile, så sa hun for visst, at han kunde føie Jo
i dette. Fikk han glede av det var det godt, hvis ikke, fikk de ha
et øie med ham og hente ham ned igjen.
Da Jo Kyndelsmessedagen kom for å hente svar, fikk han Li-
mannens samtykke og sommersmaten attpå, og han skrev selv stort
dokument på hvordan det skulde være. Så flyttet han op.
Slik gikk det til at Jo blev bufast i Skarvangen.
Ingen trodde nu at Jo kunde komme til å berge sig der; men
det var rent som hellet fulgte ham. Alt første våren fikk han
krafset op en åkerflekk, — han la den enda så langt ut på hellin-
gen at de riktig skulde se ytterste snippen av den nede i grenden
— så pass stor at han kunde så en hel mæle. Det var rent utrolig
så fort det vokste, kornet modnedes før en visste ordet av det og
han fikk igjen hele tønnen. Og kua han hadde lånt, fikk kvigekalv
tidlig på våren, om to år kunde han ha ku selv.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
