Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - II. Jo-karene - III. Huldresvarten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 157
og bakerst Jo, med lange steg og skraklende hæljern og en stor
neverkont på ryggen. Op fra den, såvidt at øinene nådde over kan-
ten stakk hodet av en liten gutt.
Slik kom den andre Jokaren til Skarvangen.
III
HULDRESVARTEN
Det er greit å skjønne at de må ha noe helt uvant i vente og noe
rent særlig fore Jokarene idag, når de er oppe og ute på denne tid,
en god stund før solris; for det skal noe til å være oppe før solen
i Skarvangen ved vår- og sommertide. Skjønt det jo aldri er tale
om mørke i vårnatten, i høiden et lite bil ved midnatts tider er det
så tidlig at det ennu er halvt skymt, og at alt er kvart og stille,
fuglene sover ennu. Haren som er vant til å nytte denne tid og
komme helt inn på bøen for å gnage av groen er bare såvidt kom-
met innenfor hagfellen da den hører det rikse i døren. Den må
riktig sette sig op, spisse ørene og ta rede på hvad dette kan være.
Jo, det er sannelig Jokarene som kommer ut alt nu, og dertil helge-
klædde! Den er nok vant til å se Jokarene både sent og tidlig,
men helst fra skjul, enda den ikke har stort å reddes for fra dem;
det er nu best å holde sig unda likevel, det er ikke annet for, den
må smette usett gjennem hagfellen igjen uten frokost. Men den må
se sig tilbake, farer ikke vårt, og så tumler den like op i rype-
steggen som også alt er ute og går morgentur fra sitt bo bak rab-
ben. Den blir arg over uroen, flakser op med hengende vinger og
skjener snerrende og skjennende ganske lavt bortover marken til
den slipper sig ned igjen i et vidjekjerr lengere borte ved myr-
kanten. Jokarene som såvidt er kommet utenfor huset, stanser,
lytter efter støien, tar straks rede på hvad det er, ser steggen bli
borte i disen som en hvit stripe. Så blir alt stilt igjen.
Storjo vender sig og ser nordover, det er langt innsyn i fjellet
den kant efter den senkning som Kvernbekken kommer frem gjen-
nem og som vider sig ut til en bred dal og nesten går over i flatmark
der inne mot himmelbrynet. Da ser naturligvis også Veslejo samme
vei, det rødmer litt allerede der hvor fjellbrynet er aller lavest.
De står litt, sier ingenting, og så går de frem på hellingen hvor de
har utsyn gjennem skaret over hele grenden nedenunder. Der nede
er det helt skymt ennu, de kan knapt skille de enkelte hus på
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
