Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - V. Grågås
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 179
I det samme solen flommet over Skarvangen kom de opover
igjen i il, så de nesten mistet pusten og med vårbud: de hadde
funnet får efter Kariros. Den hadde nok tatt vær av Huldresvarten
og satt efter, men da var Huldresvarten og Jokarene kommet langt
bortover grenden, den hadde fått været tvers over juvet og hadde
satt bent på den smale stien som gikk dit ned. Det var nede i den
første svingen de fant fåret; den hadde nok fart for fort, en torv
var glidd ut, de kunde se hvor den hadde sparket imot med klo-
vene; men så var den tatt til å gli, det var en renne efter den i
torven og gruset hvor den var fart nedover. De fulgte så langt de
kunde, men det blev så hengende bratt, til slutt var den gått ut
over et stup og da bar det like i kvernbekken. De gråt og fortalte,
og sa at nu fikk Jokarene for Guds skyld komme så fort de kunde,
de tålte ikke tenke på at det kanskje var liv i Kariros ennu, og at
den skulde ligge der og lide.
Ja, Jokarene måtte da fare i broken så fort de kunde, rev med
sig øks og annen redskap, kniver hadde de jo på broken, og satte
nedover, med kvinnfolkene bleke og gråtende efter. Det var ikke
fremkjømt helt ned der Kariros hadde reist, de måtte ta en krok
nedenom og klyve opover igjen langs bekken før de kom op og
fant den.
Men det var nok ingen fare for at det var liv i Kariros ennu, det
var nok gått med en gang, slik som den hadde fart. Den var reist
på ryggen, så hele skinnet der var skrubbet av, og den hadde slått
av sig begge hornene. Det var ikke noe annet å gjøre, Jokarene fikk
trekke huden av den, det som var igjen, — det kunde alltid bli
vyrke til en hitt, sa Jo; og så fikk de ta vel vare på hornene; for
slike horn som er slått av i levende live de kalles kvikkhorn, og
dem er det helsebot å drikke av, hoppemelk av kvikkhorn kan
jage all slags sott, men geitemelk er også gjev. Og så måtte de grave
det andre vel ned og legge over både bar og sten, at udyr ikke kunde
grave det op igjen, så teven av ådsel kom i luften og lokket korpen
til, Jo vilde ikke ha den våfuglen seilende over Skarvangen og Kvern-
bekkjuvet til sommeren.
Da de var ferdige vilde Veslekari at de skulde sette en liten rogn
på Kariros” gravhaug, og underlig nok det fant Jokarene heller
ikke urimelig og hjalp kvinnfolkene med dette.
Det blev en tung gang, da de gikk opover igjen til Skarvangen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
