Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - V. Grågås
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
EE NR
Jo-karene i Skarvangen 181
vissen med at han vilde ha et geitför til vinteren som var hans, og
at han vilde ta på sig en geit til föring. Han gikk ned i skorvene
i Kvernbekkjuvet og skar gress, gjorde små hesjer og tørket det og
bar det så op på ryggen og la det i et rum for sig i låven; han hugg
også løv og gjorde likedan med det. Det var ikke Storjo med på,
han hadde nok med å holde Veslejos redskap i stand, slipe og bryne
sigd og løvjern, og hjelpe til å legge bort avlingen hans, det var nu
heller ikke så liketil lenger for Storjo å klyve i bergene; og så
skulde han reie i stand kvikkhornene av Kariros og pryde dem
både med knapp i enden og skurd omkring; da Jo var ferdig med
det trodde nok Veslejo også at han hadde sitt geitför, og det skulde
ikke bli noe sulteför heller, især om han hugget noe sjevling attpå
om våren.
Da tok Jokarene til å skrive. Veslejo måtte lære det nu da han
ventet brev fra Jørn Høgtopp som han naturligvis måtte svare på,
og til den tid måtte han også være brevsynt; og nu hadde de nettop
stunder mellem slåtten og skåronnen. Veslejo vilde ikke som Vesle-
kari alt hadde gjort, lære av mor sin og på omgangsskolen, han
skulde lære av Jo. Nu var det ikke hvert år det falt noe til å skrive
i Skarvangen, så Jo var ikke i vane. Brev og dokument var det
ikke bruk for; men han hadde bundet inn noen blad bak i den
store postillen, og der hadde han for skikk å føre inn det aller
viktigste, og alltid når noen for i jorden, med dag, årstid og år, det
vil si, året nevnte han, efter at han kom til Skarvangen, så og så
mange år efter at kvernhusene for, før var det så og så mange år
efter bryllupet på Li. Slikt skrev han med blekk, men ellers skar
han navn og bokstaver i tre, så kunsten hadde han ikke glemt.
Papir hadde han igjen fra gamle dager og blekk kunde han lage
selv om det enn blev blakt, det var bare å slippe gloende jern i
myse. Men slikt var for dyrebart å øve sig på og dugde heller ikke.
Nei, skulde en få sving på det, måtte det være slik at det kunde
slettes ut, Jokarene måtte ned i det gamle skiferbruddet nedi Kvern-
bekkjuvet og bryte skifertavler, og å finne dem høvelige var ikke så
lett, de måtte være så hårde at de fant bløtere stykker til grifler,
så de ikke rispet som en spiker.
Så tok Jokarene på med de store bokstavene, og de var forlikte
om at de skulde ta en for dagen. Veslejo syntes støtt at disse bok-
staver lignet noe utenom som han måtte tenke på når han skrev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
