Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VI. Hitta
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 189
Jørn tok da avskjed og de drog avsted. De hadde ikke gått langt
før Jo kunde syne dem Jonsokfuruen i det fjerne; den stod ensom
og berrsynt oppe på en haug, hvor ellers bare bjørk hadde kravlet
op, langt innenfor Svarthammeren, så råket måtte gjøre en stor
krok innom dit, og det tok omtrent en time å nå frem. Men så
var de også nettop midtveis, råket tok nedover igjen på den andre
siden og like på Høgtopp. Litt ifra furuen lå det en ovdiger flat
sten med en stor søkk i midten, og rundt om lå det mindre sten
som så ut som de måtte være flyttet dit. Og Jo kunde fortelle at
før i tiden møttes de her, både fra Storbygden og fra Ligrenden
og brente Jonsokbål; men det var blitt slutt for lenge siden fordi
gamlepresten ikke likte det. Da guttene også spurte hvordan den
var kommet, den runde rare søkken i stenen, så vilde ikke Jo ut
med det straks; men han hadde hørt at den skulde være efter han
Tjostulv i Svarthammeren engang i eldgamle dager, da han fridde
til hulderen og fikk nei; da blev han så tungsint at han satt der
hele natten, og siden hadde han aldri vært ovenpå Svarthammeren;
en kunde iallfall se det var merke efter en som var tung i baken.
Her vilde det være akkurat et høvelig sted til å møtes, mente
Jørn, når de hadde noe usnakket med hverandre, og han vonet det
blev adskillig av det herefter. Han syntes likeså godt de kunde
avtale med en gang at de møttes her annen hver søndag, for søndag
hadde de best tid. Dette med å skrive blev ikke slik likevel som
å tales ved — han var vel kanskje ikke slik kar til å skrive som
han lot, Jørn heller — og så var det nesten uråd å få brev frem
om en ikke gikk med det selv, og da var det jo nesten til unyttes.
Jo, det syntes nu Veslejo var det aller greieste — så slapp han
også å røbe at han ikke var brevsynt ennu, — og Storjo syntes også
at dette ikke hørtes så ulikt ut, «men ett skal dere hugse», sa han,
«aldri å rispe i barken på Jonsokfuruen.»
Det lovet de.
«Men første søndag,» sa Jørn, «så får du komme over i Høgtopp
og se til mig, og — og du får ta søster din med og syne henne veien,
om hun vil.»
Ja, det skulde nok Jo sikkert også det, og så tok de avskjed.
Første søndag var Jo og Veslekari i Høgtopp. Der så det nesten
likedan ut som i Skarvangen, bare at det ikke var noen kvernbekk,
og at de så ut over Storbygden i stedet for Ligrenden, så de syntes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
