Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jo-karene i Skarvangen 201
også ha en som kaltes hennes, foruten grisen. Og den fikk navnet
Reinsdyr, fordi den var enda mer grå enn Grågås, og nu i vår var
den alt blitt ku, så nu hadde de to av det slaget.
Om Hitta er å melde at den litt efter litt rent skiftet ham, da
den skjønte at den hadde et sted hvor den hørte hjemme. I først-
ningen skvatt den nok unda når noen nærmet sig, men så merket
den med undren at her kom de ikke for å slå og tukte, her var
ikke alt galt som en geit gjorde, den torde trygt gå bort til dem
av sig selv; det var så uvant å bli kjælt for og klappet at den rent
blev varm om hjertet. Og så fikk den selvfølelse og ansvarsfølelse
fordi den måtte ta sig moderlig av Kvitlin. Kvitlin var ung og uer-
faren og godlynt; og det var ikke livserfaring Hitta manglet, den
kunde nesten ikke undvære Kvitlin, vilde ha den med på alt.
Ett: var det dog den ikke fikk Kvitlin med på. Hitta hadde nu
ikke rent opgitt sin gamle vane, sin vindskibelighet, og hadde øi-
nene med sig. Alt første høsten la den merke til at Jokarene nok
hadde noe for sig nedmed bekken, fordi de så ofte strevde nedover
råket med hitter på ryggen, og kom igjen med andre; og dem
merket den, det var mjøl i. Det var da ikke lenge før den fant
veien ned til kvernhuset og stakk hodet vart inn gjennem døren til
Jokarene. Dette syntes den nok selv var vågalt, for den skvatt unda
da de fikk se den; men det blev bare tatt vel op, den blev bedt inn
og fikk gå og slikke op alt det mjølet som var gjøvet ut over gulv
og vegger, og det var urimelig godt. Alt dagen efter prøvde den
å lokke Kvitlin med, og Kvitlin fulgte også et stykke ned på råket,
men så vilde den ikke mer, stanet og så sig tilbake og mekret, det
var rart å gå så langt bort. Det blev til det at Hitta daglig tok sig
en tur til kvernen, kom og skrapte med foten på kvernhusdøren
når Jokarene hadde lukket, men den blev ikke lenge, den måtte
tilbake til Kvitlin som holdt sig øverst i brekken, så den både
kunde se tilbake til Skarvangen og nedover råket, så den kunde ta
imot Hitta når den kom. Et hus var det nede ved kvernen som
Hitta undret sig over, for der fikk den aldri komme inn; det var
tørken som skulde bli så skjebnesvanger for den.
Men Hitta gjorde også gagn for sig på annen måte. Alt første
våren fikk den to killinger som blev satt på, og Kvitlin fikk også
killing. Den vilde nu ikke Storjo ha, for han vilde ingen annen
geit ha enn Kvitlin som han hadde fått av Kari De, og så fikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
