Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
204 Jo-karene i Skarvangen
så mot ham. Jo var vår på dette, for Storjo hadde sagt det var
ikke noe å tale om, så skolemesteren og presten fikk tak i det, han
visste fra sig selv hvad det hadde på sig. Men de andre var ikke
så våre og plumpet ut med somt, både om knarren som hadde tatt
kvernhusene og om han Tjostulv som rumsterte i Svarthammeren,
og da de først var på gli, så jaget de på hverandre for å komme
til å fortelle først, så skolemesteren fikk høre alt de visste og vel
så det. De mente de gjorde skolemesteren riktig til lags, men med
ett merket de det var ikke så. Han var blitt harm og ropte så de
skvatt på krakkene at dette var papistisk overtro som førte til for-
tapelse. Hvilken hedensk vannkundighet røpet det ikke å tro at
Vårherre tillot slike mørkets makter å være til og drive sitt finan-
seri. Til straff for deres vrange tro og til deres styrkelse i den
rette og eneste sanne, skulde de nu gå op i Svarthammeruren efter
solefall, han skulde selv føre den, så de skulde se der ingen Tjost-
ulv var.
Skolen var da nettop på øvre Hegge, like under uren, og i kvel-
dingen førte han dem op på veien og vilde de skulde gå. Barna
blev bleke, så på hverandre, og to av småjentene tok til å gråte.
Men da kom kjerringen på Hegge til — hun hadde hørt hele talen,
skolen holdtes inne blandt folkene den gang — og 84, litt heftig
også at han fikk ikke fare så vettløs med dem som små var og ikke
visste bedre enn at de sa det de hadde hørt.
«Kom inn igjen, barn,» sa hun, «dere skal slippe å gå i Svart-
hammeruren.»
Å sette sig op mot selve kjerringen på gården, hvor en var, det
kunde ingen i hin tid, selv ikke skolemesteren, han kunde bare
knurre, at ja, der kunde en se, hvordan de der i grenden som han
hadde ventet og hørt, førte ungdommen av troen ved vankundighet
og papistisk overtro. Når det kom til stykket, så trodde hun vel
selv tryggere på han Tjostulv enn på Vårherre!
Hun trodde hverken det ene eller det andre, men det visste hun
at det støtt gikk stensprang i Svarthammeren om våren, det hadde
de nok fått merke på Hegge. Hadde han slik hug og slikt mot,
kunde han gå op i uren selvalene!
Han betenkte sig litt. Nei, det kunde ikke tjene til noe, han
trengte ikke å overbevises, det var de andre han skulde føre av
den vrange tro, og skolemesteren gikk ikke. |
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
