Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
206 Jo-karene i Skarvangen
Og han kom slik at det var på et hengende hår at J okarene trodde
det var en underbuendes og nær hadde kastet stål over ham.
De var som idag nede i Kvernbekkjuvet for å skjære gress. Det
var varmt og de hadde lagt sig for å kvile fremme på en pal som
stupte nesten rett ned i kvernbekken, noen mannshøider oppe; de
lå og så utover, det stod alltid litt kjøling av bekken enda den gikk
nesten tom. Med ett blev de yrvåkne, på en gang fikk de begge
to øie på en mann der nede rett under; de hadde ikke sett ham
komme eller lagt merke til ham før, det var som han var riset rett op
av jorden; kanskje hadde han sittet tett inntil den grå stenen der
nede og bare reist sig; men underlig var det, det pleide ikke komme
folk oppi Kvernbekkjuvet. Og en underlig en var det også. Han
var helt igjennem gråklædd i stuttrøie og knebukser, og på hodet
hadde han bred, grå hatt; på ryggen hadde han vanlig skreppe,
men i et bånd over akselen noe langt grønt, som mest så ut som et
felehus; om livet hadde han et bredt belte, og i det hang det ved den
ene siden en bitte liten skreppe, og ved den andre var det stukket
ned en liten øks og en stor hammer. Stutt så han også ut der oven-
fra, så han godt kunde være selve bergkallen; men han vantet rent
stort, grått skjegg, han hadde slett ikke noe, og så snarere ung ut
enn gammel, så han måtte vel være menneske likevel.
Jokarene blev liggende dørgende stille og se. Han ledte omkring
og tok op et par strå av faksegresset, så nøie på det, satte sig ved
stenen og fant frem et rundt glass av skreppen ved siden og så på
gresset gjennem det; så lukket han op det grønne felehuset og la
det varsomt nedi. Han reiste sig igjen, gikk rundt om stenen, så
nøie på den, og stirret op mot bergveggen som om han undredes
på hvor den stenen var kommet fra som lå der så diger alene. Han
tok hammeren ut av beltet og gikk rett mot bergveggen og hamret
på. Jokarene lå med ånden i halsen: jo det var nok likevel en
som vilde inn i berget til skyldfolket sitt, de ventet bare det skulde
lukkes op. Men han slo bare et stykke og gikk tilbake til stenen, slo
også et stykke av den og lignet dem i hop. Da han det hadde gjort
tok han hammeren igjen og slo av et større stykke øverst på stenen,
så det blev et lite søkk. Og nu fikk Jokarene se noe de aldri hadde
drømt om. Ut av skreppen ved siden tok han en liten flaske, og av
den helte han noe i søkket, og enten de vilde tro sine egne øine eller
ei, det kokte så det nesten freste. Da famlet Jo bak på broken efter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
