Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jo-karene i Skarvangen (1923) - VII. Hulderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
208 Jo-karene i Skarvangen
Kari Ile som hadde satt ham på at han skulde til Ligrenden og
treffe Jokarene, for hun trodde de hadde meget å fortelle. Så
hadde han vært på Li noen dager, men gått og skottet op til Skar-
vangen, for det så ut til å være et riktig livsalig sted. Og Kari Ile
hadde ment at det ikke var så rent utrolig at Jokarene og Berit
kunde hyse og fø ham for resten av sommeren, det var det han
først vilde spørre om; for han trodde han kunde finne ut meget
både av Kvernbekkjuvet og av Svarthammeren, han hadde alt sett
så meget at han trodde her kunde bli både skiferbrudd og kalk-
brudd, de hadde visst sett at det kokte da han helte syre på stenen
der nede, og det synte at den var rik på kalk.
Jo, den karen fikk være med op til Skarvangen med det samme,
og dagen efter var Jokarene selv med og bar pargaset hans op gjen-
nem bakkene. Han fikk vinterstuen. Jokarene flyttet inn til Berit
og Veslekari, og han blev der til senhøstes, like til Jokarene var
flyttet ned i kvernen. Og han hadde fart over hele Kvernbekk-
juvet, både høit og lavt, og hele Kvernbekken like ned til elven, og
Jokarene hadde for det meste fulgt; og han hadde synt dem så
meget de ikke hadde sett og lagt merke til, og fortalt om det. Om
høsten tinget han på å få komme igjen neste år og bli hele somme-
ren. Og det fikk han, de var blitt glad i ham «Gråsten» som Vesle-
kari og Berit kalte ham, han var så lystig og lettværen, alt gikk
det an å tale med ham om, intet var for stort og intet for ringt,
og han hjalp til med alt, skar både gress og korn og visste også
hvad som skulde gjøres med siste kornbåndet.
Og nu fikk Jokarene grunn under sin tro på de underbuendes.
De hadde fortalt ham — det falt likesom av sig selv — både om
Huldresvarten og Grågås, om Tjostulv og Bygvir og Kvernknarren
og han drev slett ikke ap med det som andre utlærte, enda han
nok kanskje visste mer enn både skolemesteren og presten, han
gjorde snarere ap av dem som ikke trodde, for det var folk som
ikke så og ikke tenkte:
Jo visst var det usynlige til, hadde han sagt, både over og under
085, og det mange, mange fler enn vi visste og tenkte. Alt det vi
så var får efter dem, og det han selv for med, det de kalte natur-
kunnskap, det var ikke annet enn å tyde disse får. Og det var slett
ikke noen ugreie med Vårherre og de usynlige; de var hans folk
de som menneskene, begge var satt til å skape jorden, slik han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
