Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Høit til hest (1901) - Fjerde akt - Åttende scene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
332 Høit til hest
Ada. Ja, til dig selv.
Nymo (slår på glasset). Ja, når undtas at Opdal — endelig —
har fått kam til sitt hår, og at sakføreren dessverre vil flytte, sier
han, så ser det jo ut til at alt her skulde bli så noenlunde ved det
gamle. Men da det nu er skikk og bruk og ikke så unyttig heller å
anstille noen betraktninger ved slike leiligheter, så vil jeg dog ikke
la han fullmektigen ha det siste ord, men holde en liten opbyg-
gelse, og ta til dagens tekst beretningen om, — hvordan de lærer
bjørnen av med å stjele honning i Russland.
De finner et tre med et hull i, og i det hullet smør de honning.
Så tar de et tau og binder den ene enden i en gren og i den andre
binder de en ambolt, like foran hullet. Nu kommer bjørnen; den
vil gjerne ha honningen, gir ambolten et puff med labben og setter
snuten borti — klask får den en øredask. Den ser op, skjønner
ikke hvorfor det, puffer en gang til, sterkere — klask — det varer
lenger men så svir det også bedre. Er det en klok bjørn, så slutter’n
med det; men nei, han puffer og puffer, sterkere og sterkere, og
til slutt blir den så fykende sint at den legger til med all sin vin-
nende makt. Da varer det lenge, riktig lenge, — men så får han
også en på den siden han ikke hadde ventet, så han trinser bortover.
Ja, dette var nu bjørnen. Men slik er det visst med oss mennesker
også. Alltid skal vi bort og snuse på den honning som ikke ved-
kommer oss, — enda det som oftest er bare sirupen — og så for-
styrrer vi likevekten, og så får vi det igjen på en eller annen måte,
Pr
A da (smilende). Konsekvensene.
Nymo. Ja visst ja, i konsekvensene. Og det er både godt og
riktig, det gjelder bare å være såpass kloke bjørner at vi kan høste
litt erfaring av det, og gi oss selv skylden. Derfor mener nu jeg
det, at dersom vi som er her, og kanskje somme fraværende også,
tenker tilbake — og vi har iallfall i dag særlig grunn til å tenke
17 år tilbake —, så vil vi kanskje finne at vi har vært litt glad i
honning noen hver, hver på sin måte, og at vi derfor kanskje har
nokså god grunn til å være tilfreds med konsekvensene, selv om
de har vært bare toda (2da) som vår venn Camillus sier. Og iall-
fall er det en konsekvens, som vi alle sammen er enige om er etma
og derfor skal dere nu ta glassene og være med mig og tømme en
skål for den, og det er vår egen lille, kloke nebbete Adamor.
(Teppet faller.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
