Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14
gamle, mønstrede muggen mellem hendene. «Du
er for svak sånn, Maia. Det, de ikke får utefra,
det skaffer menneskene sig innenifra. Det gjør
de, er de noget tess, og det vokser de på. Vi hadde
da bøker. Vi hadde da hverandre. Vi har da naturen
bver søndag. Å måtte resignere det er å herde sig,
det. Og å herde barna det tror jeg er den opgaven,
vi helst skal ta op — jeg ser det på Karl-Vilhelm.
Ingen av guttene har måttet henge i som han. I
fars sted har han vært for søsknene; vi hadde
så lite råd de første årene før vi fikk betalt
gjelden, han satt med vinterfrakken på og leste til
første avdeling i uildet rum; han måtte ta ut som
huslærer et helt år for å klare å fortsette med
medisinen, han unte sig knapt en kinobillett
engang de årene; men han er blitt mann.»
Vesla Jensens blikk hang ved mosterens ansikt;
de brune øinene tok gjenskinn fra de dypblå.
«Ja,» sa hun, og holdt pusten litt. «Karl-Vilhelm
er storartet, moster.»
Hanna Mowitz satte fra sig muggen og strøk
jentungen over håret. Nikket.
«For det er bare en ting som er fryktelig, barn,
som virkelig er fryktelig — og det er, når Knut
går der med de flinke hendene sine og det ikke
fins et arbeid å legge i dem — ikke arbeid for
ham, og ikke for kameratene hans i hele vide
verden. Det er rent så jeg kan slippe op for håp
somme tider, selv jeg.» Hun lo litt og satte sig.
«Jeg er så glad for du likte kjoletøiet, Hanna —
jeg sitter og tenker på at du kan sy det hos sy-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
