Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
53
gene herinne lyste på nytt, hennes egen verden blev
til igjen. Der stod Minken stakkar og tutet —
Minken, som hadde båret hjem hver skilling, hun
hadde tjent i den vanskelige tiden — som holdt
hjemmet sitt flidd og pusset — som sydde sine
egne klær og barnets. Som så gjerne vilde le og
blusse litt. Å nei, han var ikke akkurat en
spilloppmaker, den gode Lars — det fulgte nok ikke nogen
skjelv av liv med å sitte på krakk og regne ut
poliser! Og hun fikk vel ikke svar på all
småpraten sin bestandig, Minken — det hadde jo
sommetider været litt knapt med dem herhjemme også.
En kinobillett og en svingom . . . Hun hadde sittet
her og sett i trollspeil; — og det hadde blitt til en
hel skilsmisse. Sett all ting gjennem en angst,
hadde hun . . .
Hun reiste sig og tok om datteren.
«Ja, jeg skal komme og legge Tulla ikveld,
Minken, når det er så om å gjøre for dig, barn.»
«Du var så sint, at, mor!»
«Knut fikk ikke den plassen i Storgaten.»
«Men det kan da ikke jeg for, mor!» Hun
truttet med lebene, men trakk pusten dypt i en liten
hikst. «Takk da, maras.» —
Da hun blev alene igjen, tenkte Hanna nøkternt
over det, hun i harme hadde sagt til datteren. Det
hadde sin riktighet. Det var bare det at Minken
var Minken. Og da var det vel likevel litt komisk,
let hun hadde sagt til henne om å forme og emne
til et annet menneskebarn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
