Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
80
det gratis, denne gangen, så meget du vet det,
gutt.»
«Din purk.»
Gutten rev op døren til stuen og bragte sig i
sikkerhet.
Hanna Mowitz var på vei fra sin egen gate til
Jensens leilighet nede ved sjøen. Det var
aprilkveld, sølvskjær i luften, mildt lys over asfalt
og murbygg. Hun gikk til fots, og hun gikk ikke
fort —; den mørke spaserdrakten satt glatt om
hennes fyldige skikkelse, klokkehatten rammet inn
det bleke, faste ansiktet med de sterke øinene,
rundt halsen og foran i jakkens åpning lyste den
hvite linningen med plissert brystpynt. Mange så
på den sorte og hvite damen, som gikk så lett i
ankelskoene.
Nei, hun hadde ikke tatt trikken. En spasertur
kan gjøre et menneske roligere; og hun kom
tidsnok frem, Kristine ventet henne ikke før efter
aftens. Hun merket ikke menneskene hun passerte,
så ikke inn i butikkrutene. Men selve kvelden var
omkring henne som en vennlighet; og for første
gang på et døgn syntes hun, hun kunde ånde.
. . . Imorges hadde hun snakket med Knut. Han
var en hederlig gutt; det han hadde lovet idag vilde
han holde. Men noget løfte for alltid hadde hun ikke
fått . . . Mitt liv er vel mitt, hadde han sagt; og
hun hadde ikke hatt kraft, og vel ikke rett heller,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
