Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92
Skjør i knærne gikk hun over gulvet hort til
søsteren og kysset henne på kinnet.
«Det har ikke gått nogen av oss sånn som mor
ønsket, Hanna.»
Kristine Jensens røst brast litt — hun fikk en
nervøs skjelv omkring de smale lebene.
«Fred ønsket hun oss, husker du det? Fred med
oss selv og verden. Det er godt, hun er død.»
Hanna Mowitz så ømt på søsterens herjede ansikt.
«Likevel tror jeg, vi har mer fred med oss selv,
både du og jeg, Kristine, enn mor hadde.»
«Tror du jeg har fred med mig selv?»
«Du får da sitte og lese i gode, stille timer,
Kristine. Du får da lov å spille når du vil. Du har da
frihet.»
«Ja, far var en stor tyrann. Men han var tro mot
henne, Hanna.»
«Men, Kristine, du sa da selv isted . . . at du
— at du......»
«Ja. Men kunde ikke Fredrik resignere? Han blir
fire og femti år til våren.»
«Det — det er vanskelig å resignere på — på
livets søteste lykke, Kristine.»
«Søteste lykke — det, Hanna?»
«For nogen er det det, Kristine. For mange
kvinner også; og for alle menn, tror jeg.»
«Gud fri mig!»
«Og — når vi snakker om far så tok han nok sin
rett ut, Kristine. Men jeg tror mor vilde vært
takknemlig, som du, om han hadde — hadde gitt henne
fred, ja, på hvilken som helst betingelse.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
