Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
105
I Hannas sinn var det gang og rørsle; det hadde
begynt den dagen, hun hadde vært i
antikvitetsforretningen, fortiden var kommet så nær innpå;
tankene hennes hadde blitt ved å søke slekt og
mennesker, hun næsten hadde glemt — og sønnens
snarlige ferd til hjembygden reiste bølger i henne,
som slo mot samme strand — den hvite
lensmanns-gården oppi lien tonte frem — husene på Berger
lå i sol på gressvolden. — Det blev da naturlig for
henne å fortelle barnene fra gamle dager her de
satt sammen under taklampen, mens maikveldens
hvite lys hjalp til, det også.
Folk var mer orginale dengangen — ja, sånn
tedde det sig iallfall, når hun tenkte tilbake. På
Brandrud, der Knut nå skulde gå mellem den lyse
stuebygningen og de røde uthusene, hadde de hatt
en pike i hennes barndom. Hun hette Oline. Da
hun var ung hadde hun vært så full av spik og
spillopper; faren fortalte mangen stubb om henne.
En gang, det var kommet musikanter inn på tunet
— det drog fullt av dem gjennem bygden deroppe
før i tiden, italienere og tyskere med horn og
klarinett — så hadde Oline stilt sig like bakom gamle
Jonette Brandrud, mor til lensmannen, som stod i
salsvinduet og hørte på musikken. Oline hadde
båret sig og gjort alle slags fakter bakom ryggen på
sin matmor og da spillemennene var ferdig med
stykket sitt, hade de sendt slengkyss op til
sals-vinduet. «Akk, akk» ropte mor Brandrud — «Sjå på
de frekke mannfolkene Oline! Gå ut og gi dem fem
mark, barnet mitt.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
