Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
114
«Men, Knut! — Du som sitter og klimprer på
gitaren din så lang søndagen er.»
«Jeg tar opium også, når jeg er sjuk i magen. Jeg
skal si dig hvad fremtiden er jeg, mor. Den er
maskiner, den.» Han flammet til i de mørke øinene.
«Maskiner som slaver for oss — og det skal bli
den siste revolusjonen! Nå er maskinene herre, og
det har vi gjort dem til; nå har vi bare igjen å slå
dem under oss og gjøre dem til våre. De har hender
og føtter og kropp for hele menneskeheten, de.
Det er bare hodet vi har forut for dem. Og når vi
har brukt det til å få has på stål og jern, da
kommer den nye tiden. Menneske og maskin, det er
basis’en, mor! Det er de to; og de skal lage nytt,
de, nye begeistringer og ny prat, også! Og da skal
ingen kjyte og snakke til den andre om «kultur»,
for da er vi så langt at vi vet, at den derre kulturen
dere gamle syslet med, den har aldri vært brukt
til annet enn å holde de fleste nere, og —
storbonden ja, og storspekulanten, og storegoisten
oppe!»
Hanna skjøt frem underleben. Hun og alt hennes,
det skulde bli en slags Pompeis ruiner! som
maskin-turistene kunde grave frem og lage kulturhistorie
av! Å nei! — Hun hadde alt snudd hodet for å si
imot; da så hun guttens hete ansikt og de små,
kraftige hendene, som drog bektråden hardt til,
som satt han og sydde meningene sine fast. Det var
da Knut og ikke hun som skulde i kast med
fremtiden! Og han hadde da en slags drøm å fare med!
Hun satte sitt eget arbeid i gang og lot være å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
