Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
120
So, ro liten Tull.
Gid vi hadde stua full.
Liua og låven
Badstua og kåven.
Hadde vi så mange små,
så skulde vi vel moro få,
uti de dager så lange.
Da var det blitt tyst i stuen. Forundret dreide
hun sig rundt på pianokrakken. Hun måtte smile:
«Men har dere tatt barnefjes på dere, alle
sammen da?»
Elsa Klausen strøk over sitt — men øinene var
like blanke for det.
«Var det sånn dere hadde det, da dere var små?»
spurte hun, vendt imot Karl-Vilhelm. «Tjua dere!»
Og hun reiste sig, og kom så liten og foreldreløs
over gulvet, syntes Hanna. Og skudde pannen sin
inn mot halslinningen og kysset et steds på
skuldren hennes, og hvisket:
«Gid jeg kunde si mor til dig, fru Mowitz.»
Knut var borte. Moren hadde fulgt ham på
stasjonen om morgenen, sett ham gå inn i
vognen i den blå skidrakten sin — sett det troverdige
ansiktet under skjermluen forsvinne sammen med
vindusåpningen bak hvit damp.
Litt ustø på hånden fikk hun patentnøkkelen
stukket i dørlåsen til leiligheten og kom inn i de
tomme rummene. All ting stod som de hadde
forlatt det i morgenstunden; på frokostbordet lå Knuts
serviett krøllet sammen ved siden av Lines i
benringen — så synlig et tegn på, at han hadde spist
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
