Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
172
«Jaja, Alv. Gid det må bli vellykket for dig
allikevel.»
Men hun gav ham ikke hånden — stille lukket
hun sig ut av entreen. —
Utenfor kinematograflokalet på Karl Johan stod
Karen Tveten og ventet. Langt borte fra fikk
Hanna øie på henne — oprett og rank stod Karen,
sirlig og slank i den mørkeblå drakten, med det
intense ansiktet, som hadde så meget innvendig
ifra — med det dype smilehullet, som ikke helt var
blitt rynke ennå, og de klare, opmerksomme øinene.
Hun småsprang den siste fortausbeten, stakk
armen inn under barndomsvennindens — det var
godt å nå frem til henne, å, det var godt.
«Har du ventet lenge, Karen?»
«Ti minutter. Vi må skynde oss, det er begynt.»
Midt i den mørke salen og midt på en av
benkene fikk de plass. På det hvite lerret skiftet og
hastet billedene alt forbi, og røster, som kom fra
andre siden Atlanterhavet, ropte korte setninger
på engelsk. Hanna Mowitz satte hornbrillene på
sig — hun tok sig tid til å få stengene på plass.
Dirringen inne i brystet hadde ikke sluttet ennå,
tyngselen over hjernen var der ennå. Men Karens
lille faste profil bøide sig frem like ved henne; og
da hun festet blikket på scenen, kjentes det et
øie-blikk som blev hun med et støt skubbet ut av sig
selv, inn i en vill fremmed verden.
Det var en eksotisk film fra Afrikas skoger.
Praktfulle landskaps- og dyrebilleder vekslet med
optrin fra en leir, hvor hvite mennesker forviklet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
