Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
239
Hun hadde gått med den første sønnen, da
moren døde; og det var stunder hun syntes det var
urett mot barnet, hun bar under hjertet, å sette
det inn til et liv, som hadde dødens gru til mål.
Da hadde hun betrodd sig til mannen — da var
det Karl hadde begynt frigjøringsverket sitt. Han
hadde stått ved så mange dødsleier; han visste
hvad han snakket om. Og han var ikke blitt trett
av å forklare henne; ikke utålmodig, ikke lei av
å svare. Og til slutt hadde han med sin egen død
stadfestet læren sin — bekreftet den døgn efter
døgn — dødd den baktalte død, som han brukte si,
— med så rolig et sinn, mens legemet sovnet inn
uten den kampen og pinen, som han alltid hadde
sagt, lægevidenskapen hadde gjort maktesløs og
unødig.
Døden er brutal; fødsel og paringsakt og død —
brutalt som alt elementært. Og slik kan
menneskesinnet være at det forråer selv det brutale. Slik
har det vært også gjennem århundreder. Gjort
undfangelse og fødsel til synd; lagt dødstimen inn
under frykt og mørkeredsel. Til tenkningen, til
ånd og tenkning har fått løftet forbannelsen,
Hanna, og gitt oss herredømmet . . .
Det var så stilt her inne — så stilt at hun
syntes hun hørte røsten, som hadde tidd snart i elleve
år . . .
Men pustet Alv?
Angst reiste hun sig på albuen og lydde.
Han pustet jevnt — jevnt og lett — et våkent
åndedrett. Langsomt og forsiktig la hun sig ned
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
