Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
241
. . . Det hadde vært så klart, Karls sinn. Sterkt
og klart. Hvitt liksom . . . For nøkternt
sommetider, hadde hun syntes — i ungdommen. Men
ingen kunde høre ham rede ut en sak, greie op med
et vanskelig spørsmål, uten å undre sig over at de
ikke før hadde forstått at slik var det, slik måtte
det være.
De hadde funnet en liten bok efter ham — et
tynt hefte. I det hadde han skrevet ned nogen av
tankene sine. Mest videnskapelige ting; men ett
og annet om livssynet sitt også. Hun hadde latt
barna lese de få sidene efter som de blev voksne.
Der stod noget av dette om døden også. Hadde
barna vært for unge til å ta imot det? Den gangen
Knut hadde stjålet veronalpulverne — den
gangen hadde en tvil hastet gjennem henne: gutten
handlet i desperasjon, men var det farens ord som
gav ham fremferd? «En byrde hvor der er byrder
nok før.» Og Alv?
«Er gud til, mor?»
Med lav,. sløret røst spurte det borte fra den
andre sengen. Og Hanna Mowitz skalv til — det
rykket i nervene fra hode til fot — så syntes hun
hjertet stanste av angst —- så jagde det til i nogen
heftige dunk. Han hadde feber — hun hørte det
på den låve stemmen — han hadde fått høi feber
igjen — og hun hadde visst det hele tiden —
hjertet hadde visst det, bakom alle tankene hadde hun
visst det . . .
«Er det ingen her inne? Mor!»
I næste øieblikk var hun borte hos ham.
16 — Enken.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
