Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FÆRØISKE FOLKESAGN.
177
Einki fekkst hann vid at rogva ut og liggja å sjdnum, men ti meira
hugsadi hann um seydin, og tå id hann ikki nendi sår at tåka åf sinum
seydi, sijol hann frå grannum sinum i håga tcirra; ti ikki helt hann
vera vert at liva, tå fd einki vår kjotid at eta.
Påtur bondi i Funningi vår ein granni hans. Ormur vår oftun
inni i håga Funningsbondans at ræna seyd frå honum. Eina ferdina
gongur Påtur einsamallur i håga sinum; tå sår hann Orm ganga hår
og stjåla seyd, men hann vitsti, at hann missti liv, um hann ikki duldi
firi, at hann hevdi såd Orm å illum vegum; hann hugsadi ti at sleppa
undan honum og gekk burtur hådan; men Ormur fér beina leid
leyp-andi eftir honum. Påtur gekk spåkuliga framm eftir og læt, sum hann
så hann ikki. Tå segdi Ormur gédan dåg vid hann, og Påtur leit nu
aftur um seg og segdist vera bilsin, tå id hann hoyrdi målid, ti hann
hevdi ikki væntad at mota nokrum manni hår. Ormur spurdi, um hann
ikki hevdi såd seg firr enn tå. Påtur noktadi firi, og segdi, at ti hvakk
hann såman, tå id hann Ormur tåladi til sin. Ormur svåradi, at hvdrt
enn vår, so skuldi hann nå svorja honum trigdareid, at hvåt hann så
hann hidan Ifra gera, so skuldi hann ei siga nokrum manni frå; svér hann
ikki helta dyrt, skuldi hann ikki sleppa undan vid livinum. Ormur st6d
nu vid oxi i hendi og hetti vid at drepa hann; Påtur vitsti sår ti eingi
onnur råd at bjarga livinum enn at svoqa, og soleidis slapp hann frå
Ormi hesa ferdina. — Nokur tid leid eftir hesi vidurskifti, tå for
Funningsbondin til Havnar, men bann hevdi so nogv at gera hår suduri,
at bann slapp ikki aftur vid bålinum, og læt so Havnarmenn fli tja seg
inn å Strendir nåkrar dågar seinni, og vildi hann so fåra til gångu eftir
oynni. Vegurin lå framm vid håsunum hjå Ormi å Skåla, og Påtur
tordi ikki annad enn at fåra inn til Orms at vitja hann. Ormur vår
einsamallur heimastaddur og vår vid at turka korn i roykstovuni; teir
bråkadu ikki tå sum nu at turka tåd i sådnhusi, men heima i
roykstovuni å hjalli; tvær stittur stidjadu undir ilru endarnar åf honum; so
var kornid lagt omanå, og eldur kindur undir. — Ormur vår bædi
blidur og tydur vid Påtur og beyd honum at fåra innar i stovuna, og hår
legdi hann måt firi hann og setli hann til bords. Hann fekk kjot og svidin
seydarhdvd, men til vanlukku hevdi Ormur ikki hugsad um at skera
oyruni frå, og Påtur sår nå mark sitt å oyrunum; hann hevir litlan
hug at eta, og umsidir sigir hann: seigt er slikt! Ormur svårar aftur:
et tå, væl er kokad. Påtur segdi tåd ikki vera af teirri orsok, at sår
beyd vid at eta, men tåd vår hart at eta sitt og tåd stolld. Nå Ormur
helta hoyrir, tekur hann oxina, selist å gåttina beint i durunum at bryna
håna. Påtur veit sår nå ongan veg at sleppa åt frå Ormi lytaleysur;
1850. 12
izndhyGoo^ie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
