Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Roald Amundsen
som han
var
193
sammen med de andre fem for å fri «N 25» ut av
skruestikken, selv der oppe i ødemarken bevarte han
sitt strålende humør — sang og plystret muntre melo
dier når han kokte pemmikansuppen, han passet en
av «Norge»s motorer fra Roma til Teller — en flukt
på sine ti tusen kilometer. Med glede mintes han ofte
oppholdet i Wainwright. Det ensomme livet — av
og til besøk av eskimoene — huet ham. Hva kunne
det ikke hende oppe i ødemarken! En kveld Omdal
satt i Amundsens lille hytte, hørte han skrik og hyl
ute fra isen. En postfører var nettopp blitt drept og
plyndre^ og Omdal hadde fått påbud om å vise for
siktighet. Men denne lyden ute fra isen, den måtte
undersøkes. Omdal spente skiene på og labbet utetter
isen. Han støtte omsider på en døende hund. Med
hunden på ryggen trasket han tilbake til hytta og
pleide dyret det beste han formådde. Men hunden døde.
Amundsen holdt av denne ildsjelen som få. Han var,
som Amundsen en gang sa, en av de få helt vakre
karakterer jeg har møtt i mitt liv. Han var alltid
savnet når han ikke var til stede.
Hans eventyrlyst, hans virketrang skulle komme
til å koste ham livet. Lillejuleaften året etter «Norge»
flukten ville han sette over Atlanteren sammen med
miss Grayson, som gjerne ville være den første
kvinne i kappløpet over oseanet. Et julevær med storm
og snø, det uler og skriker i stagene, tåken tykner,
snøen pisker mot bæreflatene, isen legger seg på hvor
den kan komme til. Med et brak som stormen over
døver styrter den unge Hkaros i Atlanterens kjempe
bølger og finner der sin våte grav.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
