- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
164

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XVI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

— 164 —

gjorde ham godt. Der var en saadan elskelig ro over
den unge kone, en saadan beskedenhet og taknemmelig-
het. Hun smilte, naar hun saa ut over de mange nys-
gjerrige. Det faldt hende ikke ind at der blandt dem
kunde være mange som spottet over den gamle mand
og den unge kone. I hende selv var der en stille glæde.
Jo længere tiden led, jo mer hun fik anledning til at se
sin mand ved hans arbeide i det deilige hjem, desto
gladere var hun blit. Hun var kommet i en god havn
og grublet ellers ikke over noget, men hengav sig villig
til de venlige smaabølger som vugget hendes lille livs-
skib saa blidelig. Naar Blochinger i vognen undertiden
trykket hendes haand, saa lot hun ham gjerne beholde
den, i sin store taknemmelighet fordi han var saa god.
Utvungent, aapent og med den samme stille glæde saa
hun paa provsten Gans og underholdt sig med ham, og
endnu varmere lyste hendes blik, naar hun vendte sig til
Christian. Hun hadde trang til at komme i et godt for-
hold til ham fra første stund av, og det var da ikke
underlig at han solet sig i hendes blik. Det var som
om den glæde han hittil hadde baaret paa blev mere
levende, let og lys; og allikevel — under hendes lette
føtter laa den saa paalidelig og fast. Den var i saadan
motsætning til den hoppende glæde, og det var et under
at begge disse følelser kunde bo sammen i en liten sjæl.
Men det var ikke som om der skulde være nogen grund
til beklemmelse. Allikevel var den der — som en angst,
en beklagelse, som om noget var gaat tapt. I det øie-
blik hr. Eusebius fra sit vindu saa ret ned paa ham —
netop paa ham — var det som om denne hemmelige
tyngde blev tifold tyngre. Det blev bedre da vognen
kom utenfor synsvidde av apoteket. Nogen merkelige
ord, som denne fremmede mand ved et par leiligheter

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0164.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free