- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
302

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XXVIII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Kop å
— 302 —

Han forlot værelset. Hun hørte ikke at han lukket
døren.

Provsten fik en stor begravelse. Den tidligere fol-
kegunst var med et slag gjenoprettet. Kanske var det
fordi rygtet om de store testamentariske gaver i velgjø-
rende øiemed var sivet ut allerede før begravelsen.

Rygterne stadfæstet sig. En mængde velgjørenhets-
anstalter var betænkt med store summer. Alene disse
gaver utgjorde en hel formue. Folk regnet ut hvor
uhyre rik han maatte ha været, og hvilket glimrende
parti hans vakre, eneste datter var. Man talte ogsaa om
presten Meisz, som nu vel kom utav knipen. Først efter-
haanden sivet noget andet ut: Meisz skal være glemt !
Javisst! — Meisz hadde ikke faat en rød øre! Og det
var som om der faldt en liten skygge over den fordums
kapellan ved dette.

«Frøken Rosalina vil naturligvis rette paa dette,»
het det saa. «Det kan jo ikke være andet end en for-
glemmelse.»

Det tænkte kanske ogsaa Hans Heinrich Meisz og
hans fru Luzia. De var ilet til Rosalina straks de fik
høre dødsfaldet og hadde som nærmeste slegtninger gjort
alt for at hjælpe hende, den selvhjulpne og dygtige.
Hr. Heinrich gjorde det med værdig varme, hans fru
Luzia med en hjertelighet som ingenlunde var hyklet.
De sørget oprigtig over den ærværdige avdøde, om hvem
de nu med ett kun hadde gode tanker, og de merket
sikkert ikke selv at deres kjærlighet til ham og Rosa-
lina kanske hadde sin grund i et stort haab. Efter be-
gravelsen var de et par dage usedvanlig lyse og lette
tilsinds, og atter merket de ikke selv, end si tilstod de
for hinanden, at det var et haab, som næsten var en
visshet, der gjorde dem saa glad. Der gik kanske en

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0302.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free