- Project Runeberg -  Apotekeren fra Weltwil /
304

(1917) [MARC] Author: Ernst Zahn Translator: Anna Lassen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XXVIII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

— 304 «—

Men nu begyndte Luzia at klage. Javisst vilde de-
res indtægter vokse, men fordringerne vilde holde skridt
med dem. Der kunde komme flere barn, og jo høiere
han steg, desto mer maatte de ogsaa ta hensyn til det
ydre skin. Og derfor hjalp det ikke hvad de gjorde,
det var knapt, og det vilde vedbli at være knapt, mens
bare en liten kapital vilde hjulpet til at gi dem et øko-
nomisk fastere grundlag.

Og dette maatte hendes mand jo gi hende ret i.

Efter denne raadslagning hang de begge med ho-
derne. Saa grep fru Luzia efter et halmstraa:
Rosalina selv maatte vel i sin overflod kunne tænke paa
hvor lite de hadde. Dette nye haab begyndte de saa
at drøfte. Presten maatte være enig med sin kone.
Kanske hadde provsten overlatt alle saadanne bestem-
melser til sin datter, og hun trængte tid til at ordne sig.
De vendte og dreiet paa dettte haab, indtil det fik stor
sandsynlighet for sig, og endelig forekom det dem som
næsten visst.

Fra denne dag av begyndte de atter at vente at
der skulde indtræde en vending i deres skjæbne. For
anden gang svandt vissheten ind til sandsynlighet og sand-
synligheten til haabløshet, og denne fik en særlig næring
derved at Rosalina siden farens død ikke en eneste gang
hadde vendt sine fjed til hans fordums kapellans hus.

Endelig holdt fru Luzia det ikke længer ut, men
avla selv et besøk hos kusinen.

«Jeg maatte se litt til dig. Vi hører jo aldrig det
mindste til hinanden,» sa hun.

«Du vilde vel gjerne vite hvordan jeg tænker at ind-
rette mig for fremtiden,» svarte Rosalina, bus paa og kold.

Saa pekte hun rundt paa væggene i stuen hvor de
sat, og hvor mange av de gamle billeder manglet.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Wed Apr 16 16:31:00 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/apoteker/0304.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free