Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1. Tidligste erindringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
selig forsvant som om jorden hadde slukt ham. In*
stinktmessig forstod jeg, at han var falt utover et
stup, og instinktmessig handlet jeg også for å frelse
mig selv: Jeg hev mig overende. Et øieblikk efter
hørte jeg hans stemme: «Rør dig ikke. Jeg er falt
utover et stup.» Han var falt ca. 30 fot ned, men
heldigvis på ryggen så soveposen hadde tatt av for
støtet. Den eneste ulempe han hadde av fallet var
sinnsbevegelsen. Selvfølgelig forsøkte vi ikke på å
gå videre, før det blev lyst. Da klemte vi på igjen
på vår tilsynelatende håpløse tur.
Det var nu gått fire dager, siden vi overhodet hadde
spist, og de to foregående dager, da vi hadde levet
på den tynne grøten, hadde vel ikke gitt oss stort
mere hvad næringsverdien angår. Vi var nesten ut*
slitte. Det eneste som reddet oss fra helt å falle sam*
men, var at vi til stadighet kunde finne drikkevann.
På vidda var der mange småvann, som stod i forbin*
delse med hverandre ved små bekker, og i disse
kunde vi drikke så meget at maven blev fylt — dette
reddet oss fra hungersdøden.
Ut på kvelden kom vi frem til en liten låve full
av høi. Rundt omkring var der skispor. Denne op*
dagelse fornyet vårt mot, da den jo beviste at vi
måtte være i nærheten av folk. Den gav oss det håp,
at greide vi bare å holde det gående også den følgende
dag, vilde vi komme frem og i hus. I høiet hvilte vi
riktig godt. Vi grov oss dypt ned i det og lå slik
hele natten. Neste morgen tørnet jeg ut for å se å
finne ut hvor vi var. Min ledsager var nu så trett og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
