Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3. Nordvestpassagens erobring
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
nogen tidligere ekspedisjon hadde vært på, nemlig
den siste før oss, Sir Allan Yong med «Pandora»
i 1875.
Her hadde vi tre oplevelser, som hver især truet
med å gjøre ende på oss for bestandig. Den første
skyldtes havbunnens eiendommelige formasjon i
dette strøk. Vi hadde ingen karter å seile efter, så
vi måtte ustanselig ty til loddskudd. På den ene
siden av vårt lille fartøi gav loddet oss en forbarn
sende dybde, mens vi på den andre siden kunde se
forrevne skjær i overflaten. Efter å ha famlet oss
gjennem dette forræderiske strede (naturligvis var
disse farvann ikke kartlagt dengang), var vi så uhel?
dig å støte på et undervannsskjær. Det så en tid
ut som om vi var ferdig, da en storm fra nord satte
inn, men til vårt hell løftet en umådelig bølge oss i
været og kastet oss helt over skjæret. Vår giede over
å være kommet av grunn var kortvarig, for rorman?
nen sang plutselig ut til mig, som var oppe i utkiks?
tønnen, at roret ikke vilde lystre, når han tørnet rat?
tet. En hastig undersøkelse bragte for dagen at ro?
ret, idet vi gled over skjæret, hadde fått et slag ne?
denfra så kraftig, at det blev drevet opover og skjøv
metalltappene oppe og nede ut av de beslag de lå i.
Tappene hvilte nu på kanten av beslagene istedenfor
nede i dem. Hvis roret nu blev trykket tilbake eller
til siden, vilde de falle helt ut, og vi vilde være uten
ror i isen. Men til vår store lettelse falt tappene
nogen øieblikke efter tilbake og ned i beslagene, så
roret igjen lystret rattet, og vi var i sikkerhet — men
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
