- Project Runeberg -  Nordostpassagen : Maudfærden langs Asiens kyst 1918-1920 : H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne : Godfred Hansens depotekspedition 1919-1920 /
299

(1921) [MARC] Author: Roald Amundsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Vint e r liv et

15 m. lang tynd og myk stav av bjerk, som ytterst bærer en temmelig tung
knast laget av hvalrossens kindtænder. Det er et kraftig og farlig vaaben,
som man ofte bare behøver at la suse for at faa renen til at anstrenge
sig. Det hænder ikke sjelden, at renen blir slaat til blods; ja av egen
sørgelig erfaring vet jeg, man kan træffe galt og knuse legbenet paa
den, saa den maa stikkes. De fleste tsjuktsjere har tat livet av en eller
flere ren paa denne maaten. Er veien smal, bindes en trekant besat med
tænder av træ fast til den ene renen for at hindre at de trykker sig mot
hverandre.

Tsjuktsjerne er svært glad i at kjøre sine ren og dra til naboene for
at snakke. Om morgenen er derfor det vanlige spørsmaal, ikke «hvad skal
du bestille idag?» men «hvor kjører du hen idag?» Derfor har man ogsaa
altid en flok kjøreren nær ved teltene, slik at man bekvemt kan faa fat
i dem. Mange av kjørerenene er blit vænnet til at sætte pris paa urin,
og tsjuktsjerne lokker dem til sig ved at holde frem en sælskindskop.
Denne er forsynt med en strop og har sin vanlige plads indhegtet paa
et transtykke av træ, som tsjuktsjerne bærer bak i beltet. De kjøreren,
som lar sig fange paa denne maaten, som «trænger at drikke», blev
betragtet som særlig værdifulde. Har man grepet et par, bindes de til et
træ og de øvrige, man trænger, skilles ut, omringes og drives hen til de
første, hvor de gripes uten hjælp av lassoen.

Saa drar de avsted for at prate og drikke te eller for at forhøre sig,
hvor naboens ren er, hvordan sneforholdene er der, om der er meget
renmose, eller for at hente en ren eller to, som findes i naboens flok eller
for at delta i nogen av de mange festligheter. I sidste tilfælde overnatter
de, hvis veien er litt lang og konene blir med for at hjælpe til med
slagtingen, som altid finder sted og som ofte er det væsentlige av festen. De
unge koner har næsten alle spædbarn, som maa være med, og som
anbringes i en slags kalesje overtrukket med skind bak paa slæden, hvor
den lille sitter vel indpakket, saa en kjøretur i 40 ° under nul ikke generer.
Konene kjører sine ren saa godt som en mand, ja mange av dem, som
ingen brødre har, har lært at bruke lassoen med samme sikkerhet.

Veien til naboen er ofte noksaa lang, vore nærmeste naboer hadde
vi 6—8 km. borte; den fører gjennem skog, over aapne sletter og ofte
over de skogbare aasene. Kjører mange sammen, gaar det med liv og
lyst. Ret som det er pisker en paa sine ren og suser i galop forbi
rækken — paa høire side. Møter man nogen, viker man til venstre. Det
er ikke sjelden, at de kjører uvørrent i rasende fart paa et smalt spor
mellem stubber og stammer; undertiden er jo farten ufrivillig, for renen

299

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 02:59:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/arnordostp/0353.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free