Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - England ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
237
England
238
Victoriatiden et forum for diskusjon av alskens
samfundsproblemer, med tilskudd av nye områder fra våre
dagers aktuelle spørsmål, psykoanalyse, videnskapens
plass i vårt verdensbillede, o. s. v. Nærmest på det gamle
grunnlag står John Galsworthy med sine brede
miljøskildringer og sin stillferdige, men rammende kritikk av
særengelske forhold. Den egentlige sociale roman er av
H. G. Wells drevet ut i sin ytterlighet; diskusjonen er
for ham det viktigste, og hans senere romaner er bare
en nødtørftig ramme om hans innlegg i dagens
spørsmål: opdragelse, kullstreik, etc. — De såkalte
hjem-stavnsskildringer representertes i forrige århundre av
Anthony Trollope, George Eliot og Thomas Hardy, i våre
dager særlig av Sheila Kaye-Smith (Sussex) og Margaret
Storm Jameson (Yorkshire). I en særstilling stod Joseph
Conrad med sine stemningsfarvede skildringer fra
fremmede egne; John Masefield synes i sine romaner å være
påvirket av ham. — Blandt de yngre forfattere er de to
største navn D. H, Lawrence og irlenderen James Joyce.
Mest omstridt er Joyce med sin «Ulysses» og «Work in
progress»; han glir i sitt forsøk på å gjengi
underbevisstheten over i det kaotiske og formløse. Ganske
anderledes klar er D. H. Lawrence med sin allikevel
særpregede stil; som Joyce lager han nye ord, — ikke som
denne ved søkte kombinasjoner fra flere forskjellige
sprog, men ved nye sammensmeltninger av engelske ord,
dristige i engelsk sprogbruk, men friske og ubrukte,
fulle av mening. (Se for øvrig under de enkelte
forfattere). — Videre kan nevnes Maurice Baring, i sin
metode påvirket av amerikaneren Henry James’
psykologiske romaner; Rose Macaulay med sin satire over
engelsk borgerlig miljø; Rosamond Lehmann med sine
to eiendommelige, psykologiske romaner «Dusty answer»
og «A note in music»; Virginia Woolf med «the
stream-of-consciousness-novel»; Walter de la Mare, Hugh Walpole,
Compton Mackenzie, E. M. Delafield, Ph. Gibbs, Francis
Brett-Young, Joseph Priestley, o. a. Billeder av
anglo-indiske forhold har E. M. Forster gitt i «A passage to
India» (1924). — En genre som har utviklet sig sterkt
i England siden krigen er «the short-story. Delvis
er den bragt inn på helt nye baner, og størst betydning
har Katherine Mansfield hatt med sine stemningsnoveller;
dessuten kan nevnes Aldous Huxley,W. SomersetMaugham,
May Sinclair og av humoristene W. W. Jacobs og P. G.
Wodehouse. — Innenfor poesien har England ingen
særlig store navn siden Tennysons og Brownings dager;
efter den klassisk inspirerte Alfred Austin besynger både
Robert Bridges og Thomas Hardy engelsk landskap, begge
helt op i sin høie alderdom. Engelsk hjemstavnslyrikk
representeres også av A. E. Housman, «A Shropshirelad»
(1896), «Last poems» (1922). Av de yngre diktere står
John Masefield fremst med sine episke dikt; andre er
Walter de la Mare og de tre søsken Edith, Osbert og
Sacheverell Sitwell. Krigslyrikken representeres av en
rekke unge diktere: Rupert Brooke (død 1915), Robert
Graves, Robert Nichols og Siegfried Sassoon med «Collected
war poems» (1919). Drama. Av de eldre dramatikere
har særlig Bernard Shaw vært produktiv like til det
siste, «Saint Joan» og «The apple cart», hans to seneste
skuespill, har hatt stor sukces rundt om på Europas
scener. Videre bør merkes Sir James Barrie, Henry
Arthur Jones, Arthur Pinero, Alfred Sutro, Israel
Zang-will (død 1926), o. a. De betydeligste blandt de yngre
er John Masefield, John Drinkwater, W. Somerset Maugham,
H. Granville-Barker, St. John Ervine. Nevnes bør også
irlenderen Sean O’Gasey som i 1926 fikk the Hawthornden
prize for sitt skuespill «Juno and the peacock». — Noget
særlig nytt har engelsk drama i det tyvende århundre
ikke formådd å skape; det betydeligste er vel det som
er gjort av irlenderen J. M. Synge (død 1909) med skue-
spillene «Riders to the sea», «Tinker’s wedding», «The
well of the saints», «Playboy of the western world».
Innenfor den såkalte «Irske bevegelse» bør også nevnes
W. B. Yeats og Lady Gregory. — Av engelske
litteraturforskere har foruten de eldre, Edmund Gosse og
George Saintsbury, professor Oliver Elton gjort et stort og
verdifullt arbeide med sitt omfattende verk «Survey of
modern English literature»; videre Sir Walter Raleigh,
Edward Garnett, Sir Arthur Quiller-Gouch, Harold
Nicolson, Lytton Strachey. — Av nyere
historieskrivning kan nevnes Hilaire Belloc’s «History of
England», Philip Guedalla’s «Napoleon III», Sir John M.
Fortescue: «History of the British army». — Engelsk
biografi er med Lytton Strachey’s historisk-biografiske
arbeider «Eminent Victorians» (1918) og «Queen Victoria»
(1921) kommet inn på nye spor. Av memoarverker
fortjener særlig Maurice Baring’s «The puppet show of
memory» (1922) å nevnes. Av moderne essayister
er G. K. Ghesterton den betydeligste og vittigste; andre
er Max Beerbohm med «A book of caricatures», «The
second childhood of John Bull», «Rossetti and his circle»;
samt Hilaire Belloc og E. V. Lucas. — Innenfor moderne
engelsk filosofi er Bertrand Russell det store navn.
[Ny litt.: J. Buchan, «A history of English literature»
(1923), A. C. Ward, «Twentieth century literature
1901—1925» (1928), Fr. Wild, «Die englische Literatur
der Gegenwart» (1928), Harold Williams, «Modern
English writers 1890—1914» (1918), M. G. Sturgeon,
«Studies of contemporary poets» (1920), Gerald Gould,
«The English novel of to-day» (1924), Robert Lynd,
«Old and new masters» (1919) og «Books and authors»
(1922), E. W. Gosse, «Books on the table» (1921) og «More
books on the table» (1923), samt «Silhouettes» (1925),
J. B. Priestley, «Figures in modern literature» (1924),
C. A. Bodelsen, «Moderne engelsk skønliteratur» (1929).]
— Kunst. Gjennem en moderniseringsprocess skaptes i
19. århundre på grunnlag av nedarvet byggeskikk den
engelske villa som siden ikke har gjennemgått vesentlige
forandringer. Også på monumentalarkitekturens område
har England inntatt en konservativ rolle. Således viser
Ralph Knott’s «County hall» i London et umiskjennelig
preg av den spesifikt engelske «Palladiostil», og i Gilbert
Scott’s kun delvis ferdige Liverpool-katedral møter man
en riktignok sterkt modernisert gotikk. I malerkunsten
har englenderne likeledes holdt fast ved sine egne
tradisjoner. Sterke franske påvirkninger har dog gjort sig
gjeldende særlig siden en rekke fremtredende kunstnere
av samme retning dannet gruppe ca. 1910 og satte igang
en fruktbringende propaganda for sitt syn. Av disse
hadde Richard Walter Sickert søkt tilknytning i Degas’
og Bonnards kunst, Augustus John og Lucien Pissarro
likeledes i fransk impresjonisme, mens Wilson Steer
foretrakk å bygge utelukkende på Constable og Turner.
Snart begynte også de nyere franske retninger å gjøre
sig gjeldende hos Roger Fry, Duncan Grant, Paul Nash,
Windham Lewis og W. Roberts (kubisme hos begge to),
Lett Haines (konstruktivt maleri) o. fl. Skulpturen har
kanskje vært vel så konservativ som malerkunsten. Den
vekkende virkning av utenfra kommende impulser viser
imidlertid Frank Dobsons arbeider med adskillig av den
franske mester Maillols arkitektoniske holdning over sig,
likeså den beherskede modernisme i Dora Gordines
gra-tiøse verker; nevnes kan for øvrig Gaudier-Brezska og
Eric Gill. — Presse. I løpet av de siste 12—13 år
er den engelske presse blitt likefrem revolusjonert. Dette
skyldes ikke nogen nevneverdige forbedringer på det
redaksjonelle område, men innførelsen av helt
utenforliggende metoder, navnlig systemet med ulykkesforsikring,
som har vist sig å være et ypperlig middel til å sikre
et stort massesalg. Et annet likeså effektivt middel til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
