Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Folkerett ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
293
Folkerett-Folketeatret
294
almindelig fiolin: Anders Heyerdahls «Slaatter», Haugen
og Reitans «100 norske slaatter og leker for violin»,
«Myllarguten, Vestlandsk nasjonalmusik», dansene i
Sandviks «Folkemusik i Gudbrandsdalen», i Ellings
avhandling «Vore slaatter», og endelig slåttene i Lindemans
«Ældre og nyere fjeldmelodier» (riktignok bare for piano).
[Nyere litt.: Eivind Groven, «Naturskalaen»; E. Eggen,
«Skalastudier», Hort ense Panum, «Om langelegen som
dansk folkeinstrument», (hvori 28 norske slåtter),
«Vest-Agder-musikken» (av O. M. Sandvik) i «Norske b^^gder» II.]
Folkerett. Nasjonenes forbund besluttet på møtet i
Genf i 1924 å ta sig av spørsmålet om f.ens
kodifikasjon og opnevnte en ekspertkomité som skulde gi
en fortegnelse over de spørsmål som burde søkes
ordnet ved internasjonal overenskomst. Komitéen, hvis
formann var den fremragende svenske jurist H. J.
Ham-marskjold opførte som de første spørsmål: 1. Statenes
forskjellige regler om statsborgerforhold. 2.
Sjøterritoriet og 3. Statenes ansvar for skade som på deres
territorium blev tilføiet utlendinger på person eller
eiendom. Disse emner blev behandlet på en konferanse
i Haag i tiden 13. mars -12. april 1930 under forsæte
av den nederlandske jurist Heems-Kerk. På denne
konferanse hvor de fleste stater møtte ved offisielle
delegerte, vedtokes et utkast til konvensjon angående
nasjonalitet. Konvensjonens regler tar særlig sikte på å
undgå at en person kan ha dobbelt statsborgerforhold.
Med hensyn til spørsmålet om sjøterritoriet lyktes det
ikke å komme til enighet, og konferansen innskrenket sig
til å foreslå for Nasjonenes forbunds råd, når tiden fantes
passende, å sammenkalle en ny konferanse for å
utarbeide en konvensjon om dette emne. Det lyktes
heller ikke å opnå enighet om en konvensjon om staters
ansvar for skade tilføiet utlendinger. En i Havana i
1928 avholdt konferanse av representanter for de
amerikanske stater (den panamerikanske konferanse) har
også betydning for kodifikasjon av f.
Folkestad, Bernhard Dorotheus, n. maler, har
dekorert en rekke interiører, bl. a. havestuen på Sinsen
gård ved Oslo (1917—18) o. a. Dessuten en stor
produksjon av malerier og tegninger; retrospektiv utstilling i
Bergen 1923. Medarbeider i «Tidens Tegn» i Oslo hvor han
har skrevet mange essays, skisser etc. I bokform er
utkommet «Blå hjul» (1923), «Svingdøren» (1926) og «Sol og
morild» (1929). Formann i Kunstforeningen 1915—16;
medlem av Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1917 — 25.
* Folketeaterbevegelsen. Oprinnelsen til f. er
organisasjonen «Freie deutsche Volksbiihne» i Berlin,
dannet 1890. Organisasjonens opgave var ikke å bringe
frem hvad man inntil da og ennu langt senere kalte
«folkekomedier», men derimot å samle de kulturelt
stadig mere våkne arbeidere og gi dem moderne teatre.
Det vilde i nittiårenes Tyskland si den dramatiske
kunst, som under Hauptmanns, Sudermanns, Ibsens og
til dels Strindbergs førerskap brøt n3^e veier og stod i
det mest absolutte kampforhold til den mondéne
sel-skapskomedie som ennu behersket teatret. Bevegelsen
skulde således tjene flere hensikter — være en socialt
og litterært radikal bevegelse og inngå som et ledd i
arbeiderklassens kulturbevegelse. Innen kort tid blev
den imidlertid splittet, og frem til 1914 bestod der to
slike konkurrerende bevegelser som dog blev
sammensluttet på ny, og gjennem et energisk arbeide lyktes det
bevegelsen i Berlin i løpet av de første krigsår å få reist
sitt eget teater, «Theateram Bulowplatz», bygget av Oscar
Kaufmann Sitt store opsving fikk imidlertid bevegelsen
først med den tyske statsomveltning i 1918. Ut av den
almindelige arbeiderreisning gikk der også overalt slike
folketeaterforeninger, som i 1920 blev sammensluttet til
et landsforbund «Verband der deutschen Voiksbiihnen-
vereine». Tross de store vanskeligheter landet hadde å
kjempe med i tiåret 1920 — 30, formådde forbundet å hevde
sig, og talte i disse årene stadig omkring 500 000
individuelle medlemmer. Det overtok og lot Oscar Kaufmann
foreta en storartet ombygning av Kroll-Oper i Berlin,
som det imidlertid senere måtte overdra til den preussiske
stat. Det blev delhaver i en rekke teatre i de tyske
byer og skapte en rekke faste reisende «Wanderbiihnen».
Dets arbeide strakte sig over forskjellige felter, men
det var i denne periode særlig gjennem «Theater am
Bulowplatz» i Berlin det gjorde sin innsats. Her virket
bl. a. to av Tysklands førende dramaturger, Edwin
Piscator og Karl Heinz Martin. Bevegelsen har stadig
arbeidet med store offentlige midler. Med mønster i denne
bevegelse vokste der efterhånden lignende organisasjoner
op i andre land. En av de eldste er den svenske
organisasjon «Skådebanan», stiftet allerede i 1905. I de senere
år kom lignende bevegelser bl. a. i Østerrike, Schweiz,
Holland, Belgia, Danmark, England, U. S. A. og Norge.
Senere blev en rekke av disse sammensluttet til et
internasjonalt arbeidsfellesskap med Gurt Baake som formann.
— Den første av de norske organisasjoner blev stiftet i
1928 i Bergen, særlig på teaterchef Thomas Thomassens
initiativ. Den tok Berlinerorganisasjonen til mønster,
en individuell opbygning med fastsettelse av en
maksi-mumslønn. Medlemmer som tjener over denne, får ikke
anledning til å nyte foreningens fordeler. Året efter
blev i Oslo på Folketeatrets initiativ stiftet en lignende
organisasjon, som skulde gjøre et hvervende forarbeide
for Folketeatret Denne blev imidlertid opbygget ved
kollektivtilslutning av faglige og andre foreninger. Det
formidlende teaterarbeide hadde allerede i næsten 30 år
vært drevet av de samvirkende fagforeninger i Oslo,
oprinnelig særlig på Bjørn Bjørnsons, Fernanda Nissens,
Sverre- Iversens og B. Bergendahls initiativ. Ved
optagelsen av Folketeaterforeningens arbeide trådte de
samvirkende fagforeninger over i denne. I løpet av
kort tid fikk foreningen en sterk tilslutning — mellem
150 og 200 foreninger kom inn i de to første år. Dens
individuelle medlemstilslutning var de to første år over
10 000. Den optok arbeidet med forestillinger ved byens
forskjellige teatre, og allerede i løpet av et par år var
den blitt en fast institusjon av interesse for tusener av
mennesker; i det annet sesongår opførtes for foreningen
55 teaterforestillinger. Dens forretningsfører og sekretær
blev andelsselskapet Folketeatrets sekretær Håkon Meyer.
Økonomisk og personlig blev den direkte knyttet
sammen med dette selskap. I løpet av årene 1929—31
vokste lignende organisasjoner frem i forskjellige
teater-løse byer, i Trondheim, Stavanger, Odda, Larvik,
Lillestrøm. Utvalg blev forskjellige steder nedsatt for
å arbeide med lignende planer. Allerede våren 1929
nedsattes et arbeidsutvalg bestående av Norsk
skuespillerforbunds formann, Einar Sissener, Bergensforeningen
«Kunst for folket»s formann, Alfr. Myhrstad, og
Oslo-foreningens sekretær, Håkon Meyer, med det formål å
fremme dannelsen av slike foreninger utover landet
og eventuelt senere sammenslutte dem til et
landsforbund.
•-’Folketeatret i Oslo. Initiativet til dannelsen av
andelsselskapet F. blev tatt i 1919. Det forberedende
arbeidsutvalg bestod av fru Nini Roll Anker, advokat
Gustav Heiberg, rådmann Sverre Iversen, dr. Håvard
Martinsen, fru Agnes Mowinckel. Planen var å få reist
et teater på østkanten av Oslo, som kunde by god kunst
til billige priser. Private andelshavere tegnet en kapital
på ca. 300 000 kr. Oslo kommune blev søkt om fri
tomt og kapital. Kommunen besluttet oprinnelig å stille til
disposisjon gassverkstomten ved Ankertorvet, men planen
bortfalt da gassverket ikke blev flyttet. Senere fikk sel-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
