Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Prytz ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
745
Prytz—Psykoanalyse
746
" Prytz, Jakob Tostrup (1886—), n. brukskunstner,
studerte kunsthistorie under Lorentz Dietrichson samtidig
som han søkte kunst- og haandverksskolen i Oslo; tok
svenneprøve som gullsmed og utdannet sig videre ved
tegneakademiet i Hanau am Main, på Akademie Colarossi
(akttegning) og École des Beaux-Arts (hvor han bl. a. fulgte
professor Le Gorbusiers forelesninger i kunst- og
arkitekturhistorie) i Paris og i London (museumsstudier). 1912 gikk
P, inn i firmaet J. Tostrup, og ansattes 1914 som overlærer i
finere metallarbeider ved håndverks- og
kunstindustriskolen i Oslo; gjennem sin undervisning her har han øvet en
vekkende innflytelse; renessansen som norsk
gullsmed-kunst i den senere tid har oplevet, skyldes ikke minst
denne. 1918 tok han initiativet til stiftelsen avforeningen
«Brukskunst» (s. d.) hvis formann han er. P. har stått i
spissen for en rekke n. kunstindustrielle utstillinger, vært
medlem av komitéen for utstillingen i Barcelona (1929) og
formann i plankomitéen for Antwerpenutstillingen (1930),
likesom han møtte som Norges delegerte på kongressen for
tegning og anvendt kunst i Paris (1925) og er medlem av
disse virksomheters permanente råd i Bern. P. innehar en
rekke tillitshverv, er medlem av Oslo haandverk- og
industriforenings styre, av Oslo kunstindustrimuseums styre
og av det industrielle mønsterverns 2. avdeling samt
formann i Norsk gullsmedforbunds mønsterutvalg. P. har
skrevet en rekke artikler i tidsskrifter etc. og utgitt
«Norsk ornamentik» sammen med Gisle Midttun og
Theo. Wilberg, videre har han gitt tegning til sølvarbeider
(f. eks. Oslo-borgernes gave til kronprinsparets bryllup
1929), smykker, bokbind, glass og annen kunstindustri.
"’Præliminæreksamen var i tidsrummet 1815—49
en universitetsprøve for «ustuderte», d. v. s. folk som
ikke hadde gjennemgått artiumspensum i latin og gresk.
P. gav adgang til de såkalte «norske» eksamener for
læger, holdt siste gang 1854, og for jurister, siste gang
1860. — Mange præliminarister blev dyktige embedsmenn.
Ved universitetet var de såkalte «præler» dog mindre
velsett, og de hadde ikke adgang til studentersamfundet.
* Psichari fpsika’ri], Ernest (1883—1914), fr.
roman-forf., falt i Verdenskrigen 1914. P. var Renans
dattersønn. Under innflytelse av Charles Péguy og Maurice Barres
var han nasjonalist og tradisjonalist, en moderne
korsridder og mystiker hvis motto var Frankrike og
kristenheten. P. forkynte offeret og fikk anledning til å
virkeliggjøre det. Arbeider av ham er bl. a. «L’appel des armes»
(1913) og «Le voyage du centurion» (1915).
Pskov [pskåf], Russland. 1. Guvernementet som
var øket til 51716 km.’ med 1 777 700 innb. (1924) blev
inndradd i den i 1927 oprettede Leningrad-region. 2.
Guvernements-, nu arrondissementshovedstaden P., har
40 000 innb. (1926).
* Psykiatrisk klinikk er en 1926 oprettet og
nybygget universitetsklinikk for sinnssykdommer og nervøse
lidelser. Den ligger ved Vinderen i V. Aker, har 96
senger og hører administrativt under socialdepartementet,
men universitetslæreren i psykiatri er dens overlæge og
bestyrer. Prof. R. Vogt (s. d.) som har den vesentligste
fortjeneste av å ha fått den i stand, er dens første chef
* Psykisk forskning er en alm. betegnelse for studiet
av spiritistiske og okkulte fenomener, clairvoyance,
telepati o. a. I England stiftedes 1882 «Society for psychical
research», i Norge 1917 «Norsk selskap for p. f.»
* Psykoanalyse, rent sjelelig behandling av de
nervøse fenomener som ikke direkte skyldes organiske
årsaker. Metoden er skapt av Sigmund Freud (s. d.) og
anvendes nu i stadig større utstrekning. Grunnprinsippet
for metoden er det, at de nervøse fenomener først kan
overvinnes ved en sjelelig opklaring av deres årsaker og
indre mening. Teori: Ubehagelige, særlig ulystbetonte
oplevelser eller forbud mot lystbetonte oplevelser skaper
hos individet såkalte sjelelige komplekser. Et
kompleks er i sitt vesen en idé- eller tankekombinasjon
som binder følelsesstrømninger som individet har trang
til å anvende og utfolde. For å overvinne den sjelelige
konflikt som herved opstår, søker individet ofte å f o
r-trenge komplekset, idet det søker å skyve det vekk
fra sin bevissthet. Psykoanalytikerne taler her om en
censur, en instans i bevisstheten, egentlig et system av
vurderinger som delvis er fastlagt av individet selv (jeget)
delvis er det påtvunget ved opdragelsen og den sociale
disiplin (over-jeget). Lykkes fortrengningen, sier man at
komplekset er trengt ned i underbevisstheten.
Omkring dette begrep er der megen diskusjon. Enkelte
psykoanalytikere opfatter underbevisstheten som et slags
vesen i mennesket. Men de fleste heller til den opfatning
at fortrengning til det underbevisste er en tendensiøs
glemsels-teknikk fra individets side og at det
underbevisste mer er å opfatte som «det ikke bemerkede».
Mens de ortodokse psykoanalytikere heller til den
opfatning at underbevisstheten er seksualvesenet i
mennesket, mener andre at underbevisstheten blir preget av
driftsrørelser, av libido, fordi det først og fremst er de
libidinøse tendenser som fortrenges. Begrepet libido
er et centralt begrep i teorien. Det betegner ikke bare
drift i snever betydning, men også driftens sjelelige side.
Freud henviser til Platons eros. Libido gir sig uttrykk
på forskjellig måte. Svært ofte gjennem symboler, i
det hele i omskrevet eller maskert form. På denne
erkjennelse hviler den psykoanalytiske drømmeteori,
den viktigste nyvinning i psykologien i dette århundre.
Drømmer er i sin almindelighet sett et erkjennelsesarbeide,
idet drømmeren her overveier sin situasjon, prøver sine
ønsker, utforsker sin angst. Da drømmens opgave altså
er selverkjennelse, er opklaringsarbeidet og særlig
resultatene maskert så de ofte for drømmeren selv er helt
uigjenkjennelige. At en drøm synes særlig meningsløs
betyr at maskeringen er særlig grundig, og tyder dermed
på at det er et for drømmeren selv særlig viktig problem
som behandles. En del av de samme synspunkter gjelder
for den såkalte dagdrøm, fantasier individet hengir
sig til. De symboler som anvendes i drømmelivet, har
oftest en dobbeltbetydning. I det hele er gjerne alle
sjelelige ytringer ambivalente, de inneholder i sig
sin motsetning. Således også med de nervøse fenomener.
Nevrosen og det nevrotiske symptom er både sykdom
og sjelelig vern, samtidig som det også kan bringe en
lystvinning. Ofte opstår nevrosen på den måte at et
individ støter på en eller annen motstand under sin
utvikling og derfor blir stående på eller glir tilbake til
en barnlig holdning (regresjon). Praksis: I en
psykoanalytisk behandling kan man tale om forskjellige
faser, a) Patienten forteller så meget som mulig fra sitt
liv og meddeler det i den rekkefølge det faller ham
inn. Han får den såkalte analytiske absolusjon idet han
skal forsøke å uttale det som kommer op i hans tanker
uten å underkaste det kritikk (de frie innfalls metode).
I denne fase forholder analytiker sig passiv, han er en
skjerm hvorpå patienten (analysanden) projiserer sine
problemer. Under dette inntreffer ofte det som kalles
den analytiske rystelse: patienten synes ikke han finner
mening i sitt sjeleliv og blir grepet av usikkerhet og
fortvilelse. Derfor setter tydningen av patientens innfall
og drømmer inn. Denne fase b) skaper efter hvert som
tydningen skrider frem et avhengighetsforhold mellem
analysand og analysator, idet patienten i sin hjelpeløshet
og på grunn av sine betroelser søker støtte hos
analysator og fatter sympatiske følelser for ham, som i mange
tilfelle er seksualbetont. Nevrosen blir nu til
over-føringsnevrose, idet patienten overfor analytiker gjentar
den holdning han inntok da nevrosen opstod hos ham.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
