- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
66

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøn gifter sig - IV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

66
vasket av os skammen,» sa hun heftig, tok omkring
den unge og kysset hende.
Ingunn tok sin mor om halsen. Det var saa længe
siden den anden hadde kysset hende. Hun husket
det som en del av det liv der sluttet hin natten, da
Mattias kom tilgaards.
Ingunn hadde ikke savnet det heller — som barn
hadde hun ikke været kjælen av sig. Dette mellem
hende og Olav var likesom noget de hadde fundet
paa rent fra nyt av. Det var kommet som vaaren
kommer — en dag kommer den som et under, men
like efter er det som en synes det maa da være som
mer altid. Men bare akerrenen — saalænge den lig
ger naken med det visne græsset efter snetiningen
kring stenene, er den bare som en liten graa vold
mellem teigerne. Og nu blir den en skog av sam
menflokede vilde vekster som det næsten er uraad at
bryte sig igjennem.
Nu var hendes barnesinds vaarlige goldhet blit som
overvokset og sommerfrodig. Hun la sit svale, bløte
kind ind mot morens benede ansigt:
«Jeg vil gjerne vente med dig, mor!»
Ordene sank likesom nedover i hende selv — hun
maatte jo vente paa Olav. Det var som hun ikke
hadde hat tankerne sine hos sig, da han drog nedover
med de andre i kveld — at det var farefærd dette
som mændene drog ut paa. Angsten blaffet op i
hende — men det blev bare som en sitring i hjerte
røtterne. For alvor kunde hun ikke tænke sig at der
skulde times nogen av hendes noget. —
Likevel spurte hun:
«Mor — er du ræd!»
Ingebjørg Jonsdatter rystet paa hodet :
«Nei. Gud vil la os faa ret, for vi har ret.» Da
hun saa datterens uttryk, la hun til med et smil, som
Ingunn ikke likte — det var saa rart og lurt: «Det
er slik, ser du, datter min — det er et lykkelig træf
for os at kong Magnus døde nu ivaar. Vi har fræn

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0072.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free